Hundemor lærer valpene at de ikke kan gjøre som de vil, og gir klar beskjed om hvem som eier maten (NB: Slå på lyden!). Dette maler et litt annet bilde enn hva man opplever den første tiden i valpekassa.(Foto/copyright Geir R.B. Nordenstam)
Om naturlig hundeoppdragelse
Tekst: J.W.Henriksen, Videoklipp: Nordenstam Hundeskole
Er hundene skapt for å bli oppdratt med «kun positive» læringsmetoder, eller finnes det dominans og irettesettelser i hundenes naturlige verden?
Se filmklipp lenger nede i artikkelen
Hundeverden er delt i to. Det er en enorm kunnskapskløft mellom dem som har sett hvordan hunder blir behandlet av sine egne hundeforeldre i oppveksten, og dem som ikke har sett det. Hundefolk som holder store familieflokker ser hver dag adferd, som de såkalte «kun positive» hundeskolene og akademikerne hevder ikke engang eksisterer. Dette er nok grunnen til den komplette mangelen på forståelse mellom de to leirene.
Folks kunnskap om hvordan en hundemor oppdrar valpene, begrenser seg nemlig vanligvis til hva man kan observere i de første 8 ukene av valpenes liv. Rett og slett fordi valpene fjernes fra sin mor ved 8 ukers alder, og overlates til sine nye eiere.
De fleste har derfor bare et mentalt bilde av hundemors omsorg for nyfødte valper som eneste vurderingsgrunnlag, når de diskuterer hundenes naturlige oppdragelsesmetoder. De vet ikke at hundemor og hundefar faktisk vil begynne å sette virkelig makt bak kravene i månedene som kommer når de skal lære valpene om folkeskikk og respekt.
Årvåkne oppdrettere vil faktisk kunne se at denne kompromissløse oppdragelsen starter før valpene selges. For allerede i de første 8 ukene får valpene oppdragelse, blant annet i form av å lære respekt for mors valg av spisetider og de voksne hundenes matfat. Men mange oppdrettere forstår ikke at de er vitne til naturlig oppdragelse når de ser valpemor knurrer og glefser etter valpene. Da fjerner de ofte valpene i et misforstått ønske om å beskytte dem, eller for å la valpemor «få hvile».
Det er dessverre få som får oppleve at hundemoren selv oppdrar valpene helt til de er voksne. Bare sledehundekjørere, og noen få andre som avler og oppdrar store familieflokker. Disse personene lever et liv uten hundeproblemer, for hundenes naturlige oppdragelsesmetoder resulterer alltid i harmoniske og menneskevennlige hunder. Denne kunnskapen er nedarvet fra fagfolk i norsk hundekultur gjennom generasjoner. Men de «kun positive» hundetrenerne, som kjøper valpene sine fra en oppdretter, betrakter slik kunnskap som verdiløs.
Det faller nemlig enkelte debattanter tungt for brystet at valpene blir irettesatt med makt i naturen. Da må man nemlig enten akseptere at naturen har rett, eller hevde at naturen tar feil. Det siste alternativet er bare absurd, men står altså allikevel alene som grunnlag for en stor og populær bevegelse som kalles «kun positiv hundetrening».
La det ikke være tvil om at hundetrening med positivitet og premiering av ønsket adferd er den mest effektive metoden man kan benytte for å lære hunden nye arbeidsoppgaver og andre tekniske ferdigheter. Alle oppnår raskt resultater på denne måten. Derfor tror mange at den positive metoden kan brukes til ALT. Men faktum er at den ikke egner seg i det hele tatt når man skal lære hunden hva den IKKE får lov til å gjøre. Dette vet hundemor. Tar hundemor feil?
Hvis hunden din knurrer på naboens unger, er det ren utopi å gi den pølsebiter for å «avlede» eller «sette den på andre tanker». Gi den heller et bestemt «Nei!» og et napp i halsbåndet! Har du etablert et tillitsforhold til hunden, vil dette bli den første og siste diskusjonen dere har om temaet. Ikke la «positivitetsbølgen» skylle bort enhver fornuft. Positiviteten tar du frem når du skal lære hunden din nye triks og arbeidsoppgaver, eller i sofakroken. Ikke når den er slem.
Filmklippene nedenfor er hentet fra Nordenstams gamle arkiver, og de som deltok på kurs der for 20 år siden eller mer, vil kanskje kjenne dem igjen. Dette er klipp som viser at hundene kanskje ikke er så skjøre som noen hevder, og at den naturlige oppdragelsen ikke bare består av premiering. Nordenstam forsket på hundeadferd i en mannsalder, og registrerte møysommelig detaljene i hvordan oppdragelsen av valpene foregikk når hundens foreldre selv fikk bestemme.
(Kamerautstyret var ikke så sofistikert før, så filmkvaliteten er nok noe lavere enn dagens standard.)
Respekt ved matfatet
Hundemor lærer valpene at de ikke kan gjøre som de vil, og gir klar beskjed om hvem som eier maten (NB: Slå på lyden!). Dette maler et litt annet bilde enn hva man opplever den første tiden i valpekassa.
Etablering av rang
Ved 3 måneders alder er kampen om plasseringen på rangstigen i søskenflokken i full gang. Disse to hannvalpene leker ikke. De sloss. Valpemor følger nøye med, men avbryter ikke kampen. Hun vet at valpene må lære. Hun premierer til og med en av deltagerne med et slikk under kampen. Her får vi også se litt av hvordan hakkeloven fungerer, da flere søsken tar den sterkes side og hogger løs på den svakeste part. Innen valpene har blitt voksne, er både rangordningen og tette, varige bånd etablert. (Dette er Malamutes, de sorte er tisper og de grå er hanner. For ordens skyld, slosskampen ble avbrutt i tide).
Alfarull?
Dette er et kjent fenomen med mange myter og avsindige forklaringer.
Den dominerende hannhunden i familieflokken, som også er den eneste avlende hannhunden, vil rutinemessig legge de halvvoksne ungdommene rundt på ryggen og holde dem der i en ren maktdemonstrasjon, for å opprettholde sin dominante posisjon og dermed harmoni og ro i flokken. Folk med store familieflokker observerer denne handlingen regelmessig (selv om den ifølge enkelte akademikere ikke engang eksisterer i hundenes verden).
Dette er ikke en ondskapsfull voldshandling. Unghundene spretter opp og leker videre, og alle fortsetter som om ingenting har hendt. Ingen flykter, men holder seg tvert imot konstant i nærheten av «far». Dette er ren rutine, og alle vet hva de skal gjøre. Ingen frykt eller sure miner. (Men definitivt kontroll fra lederens side.)
Lik og del denne artikkelen: