Den suksessrike og profesjonelle yrkesdressøren, «hundehviskeren» Cesar Millan, er på vei til Norge, for å holde forelesning og fremvisning i Oslo Spektrum. Dette har ført til motstand i enkelte hundemiljøer, da de ikke liker hans filosofi.
Blant annet hevdes det at hans metodikk ikke gir varig atferdsendring, og at hunden kan ta skade av treningsopplegget. Det finnes flere måter for opplæring av hund, og rehabilitering av problemhunder. Man kan diskutere treningsmetodikk i det uendelige, men en ting er sikkert; hvis ikke Millan hadde kunnet vise til meget gode resultater over tid, så ville han ikke overlevd i bransjen. Det ville ikke ha vært mulig og skape den suksessen han faktisk har gjort, uten å vise til resultater som fungerer.
I et nummer av Norsk Kennel Klubbs tidskrift, Hundesport, skriver en av Millans motstandere at «pendelen svinger tilbake», og beklager seg over at folk ønsker seg en «calm and submissiv» hund, dette med dårlig skjult adresse til Cesar Millan. Videre sier skribenten: «Det finnes også hundeskoler og hundetrenere her i Norge som har snudd, og som i det siste har begynt og fokusere mer på dominansteorier og bruk av aversive metoder. Spesielt når det gjelder hunder med atferdsproblemer.» Sitat slutt.
Da må man spørre seg; hva er grunnen til dette? Hvorfor «svinger pendelen tilbake»? Kan det tenkes at man ikke lykkes godt nok med treningsmetodikken til Millans motstandere? Kan det være slik at også norske hundeskoler velger en annen metodikk, fordi de ser at i virkelighetens verden er det det som skaper resultater? Og hva er galt med en rolig og lydig hund?
Det er verdt å merke seg at mange av initiativtakerne til oppropet mot Millan er kommersielle aktører i markedet. Er disse redde for egen forretningsvirksomhet? Tolererer de ikke konkurranse, og er de redd for å miste ansikt? Er de redd for at Millans filosofi skal utkonkurrere deres egne hundeskoler? Er de redde for at hundeeiere skal oppdage at Cæsar Millans måte å håndtere hunden på gir bedre resultater enn det de selv oppnår med sin innfallsvinkel?
Uansett: Å hindre en annerledestenkende i å framføre sitt budskap, dreier seg om knebling av ytringsfrihet. Man skulle ikke tro at dette kan skje i Norge.
-Hvordan vi kan bruke pulsmåling som et verktøy i forbindelse med trening og bruk av hund.
Jan Reinertsen, og Katja Petrells kurs i pulsmåling og forebyggende behandling av hund, med sikte på å vise hvordan man kan bruke den informasjonen hjertefrekvens og hjertevariabilitet gir i vårt arbeid med, og i forbindelse med trening av hunder.
Jan Reinertsen har holdt på med hundekjøring siden 1975- både som aktiv kjører, og som produktutvikler innen utstyr til hundkjøring, tjenestehund, og ellers til «alt» som har med hund å gjøre. Han har jobbet med pulsmåling i 15 år, og blant annet vært pulstekniker i forskningsprosjekt gjort av Universitetet for Miljø og Biovitenskap. Videre har han også vært med på forskning på stress hos produksjonsdyr for å utvikle mer humane slakteprosesser. Han har utdanning innen idrettsfag, og driver Seleverkstedet på Harestua, se www.seleverkstedet.no.
Katja Petrell, se www.cooldog.no, er utdannet innen rehabilitering, fysioterapi og massasje av hund, og er leder for rehab-avdelingen ved PetVet / Ekeberg Dyreklinikk. Hun er også en erfaren hundekjører.
Kurset tok for seg flere interessante og nyttige emner, både i teori og praksis, i forbindelse med hund. Dette var blant annet helse, atferd, stress, trening, restitusjon, tester, og miljø. Vi var også innom treningslære, fysiologi, anatomi, og ernæring.
Saluki med pulsmåler
Pulsmåling er altså et godt hjelpemiddel for å finne ut hvordan man på best mulig måte kan legge opp trening, og andre forberedelser i forbindelse med ulike hundesporter. Man kan måle hundens puls når som helst, hvor som helst, og under alle forhold. Selv om vi ikke er tilstede.
Først noen definisjoner og forklaringer:
– Hjertets funksjon er å pumpe blodet rundt til muskulatur og andre vitale organer. Blodet går igjennom arterier, vener og kapilærer.
– Blodets oppgave er å frakte oksygen og næringsstoffer til alle kroppens celler, frakte karbondioksyd og avfallstoffer bort i fra cellene, og være med på å regulere kroppens temperatur.
– En gjennomsnittlig godt trent hund har en normal hvilepuls på 40 – 45 bpm (slag pr. minutt). Hundens maksimalpuls ligger på ca. 330 – 345 bpm, og den anaerobe terskel ligger for en godt trent hund på ca. 85 – 90 % av maksimalpuls.
– Hvilepulsen er den laveste frekvens en hund har i passiv hvile. Hvilepulsen synker som et resultat av god treningseffekt.
– Maksimalpulsen er den høyeste frekvensen et hjerte kan slå med. Maksimalpulsen er fysiologisk bestemt, og synker med alder. Den er ikke påvirkelig av trening.
– Med trening mener man all den aktivitet som tar sikte på å øke eller vedlikeholdet prestasjonsevnen hos hunden.
– Treningen deles inn i to faser: Arbeidsfasen hvor man forbruker, og hvilefasen hvor hunden bygges opp igjen. Hensikten er da å komme i litt bedre form etter hver treningsøkt. Dette kalles ”superkompensasjon”. Målet er altså at hunden kommer i bedre og bedre form for hver hver treningsøkt.
– For å kunne legge opp et riktig treningsopplegg, og mest mulig optimal foring, må vi foreta en arbeidskravsanalyse for den konkurransen vi og hunden skal utføre. For fuglehunden blir jo det jakt og jaktprøver. Videre bør vi foreta en kapasitetsanalyse for hunden. Det vil si at vi må vite om hundens sterke og svake sider.
Vi kan for eksempel tenke oss en tredagers VK – prøve. Det hevdes stadig at hunder som ikke holder prøven ut har for dårlig jaktlyst, eller mangler «stayerevne». Men er det slik? Kan det tenkes at det er andre forhold som spiller inn? Har man trent, og forberedt seg godt nok? Vi kan tro mye, men pulsmåling kan gi oss god dokumentasjon på dette.
Mange fuglehundeiere er veldig opptatt av å ha hunden mest mulig løs, og mener at dette er den beste treningen. Tester utført på løs vorsther har vist at hunden kun har fått 65 % effekt ut av denne type trening, og det er faktisk ikke mye. Nå vil intensiteten, og dermed effekten øke betraktelig hvis man slipper to eller flere hunder sammen. Men vær obs! Skaderisikoen øker også ved at flere hunder løper sammen og jager hverandre. Dette gjelder særlig for hunder som er dårlig trent. Dette forteller oss at vi må variere treningen for å få en best mulig, og mest mulig rik tig trent hund.
Pulsgraf for løs Vorsteh
For å få god nok effekt av treningen, bør hundens yteevne ligge opp i mot den anaerobe terskel. Altså; ca. 85 – 90 % av maksimalpuls, og det kan vi ikke vite uten å måle pulsen. Ved å måle, kan vi finne ut av om hunden faktisk blir i bedre form, og om vårt treningsopplegg gir god nok effekt. Men like viktig som trening, er hvileperioden. Som vi vet, brytes kroppen ned ved trening, og derfor er det viktig med nok hvile og riktig foring. Man skal ikke trene igjen før hunden har nådd normal hvilepuls, og hunder som trenes hardt trenger naturligvis lenger restitusjonstid. Pulsmåling kan gi oss svaret på når vi kan trene igjen. Mange trener antakelig for tidlig, slik at hunden brytes ned, og bygges ikke opp som hensikten er. Men det er også viktig å ikke ha for lange opphold mellom hver økt. Dette for at vi skal kunne nå målet, som ovenfor nevnt; hunden skal bli i litt bedre form for hver gang vi trener. Det vil si: man skal oppnå såkalt «superkompentasjon».
Pulsmåling kan imidlertid brukes til mye mer enn å finne ut om man trener riktig. En del fuglehunder sliter som sagt med å prestere optimalt på jaktprøver. I den forbindelse vet vi også at det mentale spiller inn. Pulsmåling kan gi oss dokumentasjon blant annet på hundens stressnivå. En hund som er på topp pulsmessig før slipp vil ikke ha noe å gå på, da målinger viser at pulsen stuper utover dagen. Derfor kan vi måle hundens stressnivåer i ulike situasjoner, og gjøre så gode forberedelser før start som mulig. Vi bør blant annet finne ut av hvor hunden slapper best mulig av. Er det i bilen, eller på hotellrommet? Bør vi la være å ta med hunden på oppropet om morgenen? Bør vi gå bak i partiet mellom slippene, eller slapper hunden like godt av sammen med andre hunder og førere? Og hvor mange er det ikke som absolutt skal frem å se når andre hunder har fuglearbeid. Dette vil sannsynligvis øke hundens stressnivå, og det er nok ikke den beste forberedelsen til ens egen hund skal i ilden.
Grafen viser pulsen til en hund som «hviler» i bilen, og stresses av løse hunder på utsiden
Og hva med pauser? Her er det meget viktig å finne det beste opplegget for nettopp din hund. Hvor, og på hvilken måte slapper hunden best av? Blir den for eksempel stresset ved å ligge ved siden av en annen hund? Det kan pulsmåling gi oss svaret på. Det er selvsagt viktig at hunden får best mulig hvile, og utsettes for minst mulig stress. Hvis hunden for eksempel fryser, vil den først og fremst sørge for å bruke energi på indre vitale organer, og intet vil nå ut til musklaturen. Derfor er det viktig å kle godt på hunden i pauser, slik at den ikke stivner. Ved å pulsmåle hunden på et par-tre prøver, vil man få dokumentasjon på hva som er best for nettopp din hund.
Andre områder som man kan nyttiggjøre seg informasjon i fra pulsmåling, er for eksempel i forbindelse med atferd. En del kan vi selvsagt lese ut i fra hundens kroppspråk, men vi kan få ytterligere dokumentasjon i stedet for å tro og synse. I hvilke situasjoner reagerer hunden med høy puls? Altså; hva gjør den stresset. Er det i forbindelse med andre hunder, fremmede mennesker, nye steder, etc.? Det vil være nyttig å vite dette slik at man kan være i forkant av situasjonen, og lage et opplegg som forbedrer hunden i situasjoner som oppleves som vanskelige for den. Som et eksempel i fra kurset kan jeg nevne at jeg opplever min 8 år gamle hanhund, Sam, som en meget avbalansert og rolig hund. Også i de fleste situasjoner med andre hanhunder. Dette ønsket jeg imidlertid å dokumentere. Jeg testet ham derfor i to møtesituasjoner. Først i mot en underdaning hannhund, og det var så å si intet stress å måle. Deretter forsøkte jeg en situasjon med en dominant Alaskan Malamute. Heller ikke denne gangen viste det seg noe vesentlig utslag på stressnivået. Det vil si at jeg fikk bekrefet det jeg trodde. Sam reagerer lite på andre hannhunder. Derimot økte pulsen vesentlig mer på en tispe med løpetid. Noe jeg hadde forventet, da han har flere kull etter seg. Slik kan vi altså nyttiggjøre oss av pulsmåling i forskjellige situasjoner som kan medføre uønsket atferd. Hvis man registerer høyt stressnivå, kan man foreta de nødvendige tiltak for å dempe dette.
Pulsmåling kan også være nyttig i forbindelse med kontroll av hundens helse. Som vi vet bør man vite hundens normale kroppstemperatur når den er frisk. Da er det mye enklere å se om den har feber. Det samme kan sies om pulsen. Man bør kjenne til hundens normale hvilepuls. Hvis den endrer seg uten at vi kan påvise noen grunn, kan det tyde på at hunden har plager, eller til og med sterke smerter. Det er ikke alle hunder som viser dette like godt. Fysiske smerter kan som vi vet påvirke hundens atferd i negativ retning. Ta med hunden til en grundig undersøkelse hos veterinær hvis pulsen endrer seg uten at vi kan påvise noen spesiell grunn.
Som nevnt var vi også innom skader og forebygging av disse. Hvor mange av oss er det som faktisk varmer opp hunden før vi starter treningen? Det er like viktig for en hund å bli varmet opp, som for oss selv når vi trener. I forbindelse med all trening bør vi ta hensyn til dette for å forebygge skader. Vi kan jo tenke oss situasjonen hvor vi tar en kald hund ut av bilen, og forventer at den straks skal yte maksimalt. Kanskje noe å tenke på. Og hva med etterarbeidet? Hunden har i likhet med oss, også stor nytte av å bli tøyd ut, og massert. Det er vel ikke akkurat utbredt i fuglehundmiljøet.
Det viser seg at det er en overvekt av skader i front / skuldre på hunder i forhold til bakbein / bakpart. Dette forteller oss at vi må trene mer variert. For å styrke hundens front er kløv en utmerket måte å gjøre dette på. Gå / løpe med hunden i strikk, er en annen fin variant i båndstvangstiden. Dessuten gir det jo også hundeeier nødvendig trening frem mot jakta. Svømming er en annen glimrende måte å trene hunder på gjennom sommeren, som vil øke hundens prestasjonsevne frem mot høstreningen, og som ikke gir noen belastningsskader.
Videre var vi innom ernæring. Her har jakthundfolket mye å lære av hundekjørerne. Dette er vi kort og godt ikke gode nok på! Hvor mange er det som tenker på å vanne jakthunden sin? Vanning er særlig viktig på vinteren da hundene ikke klarer å få i seg nok væske kun ved å spise snø. Man vet at 1 % tap av kroppsvæske gir 10 % tap av yteevne. Man bør gi hunden vann tilsatt noe som fører til at den drikker, tre timer før den skal i aktivitet. Da vil den rekke å skille ut overskuddet av vann, samtidig som den har en god veskebalanse i kroppen. Da vil den yte mer, og søket vil ikke avbrytes av drikkepauser. Noe å tenke på for jaktprøvedeltakeren!
Videre er det avgjørende at vi forer hunden i løpet av en jakt- / jaktprøvedag. Jeg undres over erfarne jaktprøvedeltakere som hevder: «hvis jeg må fore hunden i løpet av en jaktprøvedag, ja da har den ikke nok jaktlyst». Dette er selvsagt rett og slett ikke riktig! En hund har som oss, selvsagt behov for tilførsel av energi i løpet av en dag i fjellet. Hunden blir jo faktisk både sliten og sulten, og det påligger oss som ansvarsbevisste hundeeiere å sørge for hundens ve og vel. Dette handler om et etisk forsvarlig hundehold.
Men man må fore riktig, eller ”snacke” som hundekjørerne kaller det. Man bør gi ca. 100 gram lettfordøyelig mat hver annen time. Dette vil føre til at hunden holder dagen ut. Og når man kommer inn igjen etter en lang dag i fjellet er det viktig å etterlade med karbohydrater. En god måte å gjøre dette på er å blande pasta og ris i vannet. Dette er raske karbohydrater, og hunden tar seg fortere inn igjen, og vil kunne yte mer neste dag. Og viktig; sørg som sagt for at hunden hviler godt. Det vil si at den befinner seg på et sted med minst mulig stress, og passe temperatur.
Pulsmåling og nytten av dette er antakelig noe de fleste fuglehundfolk ikke har noe forhold til. Men de fleste av oss som selv trener vet hvilken nytte vi har av å måle vår egen puls. Ved å bruke dette verktøyet i vårt arbeid med fuglehunden kan vi øke dens prestasjonevne ytterligere, for å være enda bedre forberedt til jakt og prøver.
Hvis du vil vite mer om pulsmåling kan du gå inn på www.seleverkstedet.no.
Råd og tips om riktig ernæring Din hunds energibehov vil alltid være avhengig av ulike faktorer. Hundens vekt, alder, aktivitetsnivå og forbrenning. Denne foringsguiden er myntet på voksne hunder – fra ca. 2 år og oppover.
Hvis hunden selv fikk velge Du ville kanskje regne kjøttkaker eller sjokolade som en sikker favoritt hvis din hund skulle velge maten sin selv. Men faktum er at hunden er smartere enn som så. Selv om den ikke takker nei til en godbit i ny og ne, ligger det nedarvet i alle hunder å velge den maten som passer dens eget energibehov best.
Det handler rett og slett om å overleve. Om å bli størst og sterkest i flokken. Fra tidens morgen har ferskt kjøtt stått på hundens meny. Når den fanget sitt bytte, fikk den all nødvendig energi; ferskt protein, fett, vitaminer og mineraler. Også i dag er fordøyelsen hos hund tilpasset denne type energi: – animalsk fett (dyrefett) og protein.
Ikke glem vitaminer Hunden kan ikke leve på fett og protein alene. Den må få tilførsel av vitaminer. I vill tilstand spiste hunden først de myke delene på byttedyret. Det vil si magesekk/vom og andre organer i bukhulen. Når hunden også spiste vominnholdet fikk den tilførsel av viktige vitaminer.
Av praktiske grunner vaskes innholdet ut i moderne vomproduksjon. Derfor må du sørge for vitamintilsetting til kjøtt og vom. Det kan du gjøre på to måter. Enten ved å bruke halv foringsmengde med tørrfor, eller tilsette et rent vitamintilskudd, som for eksempel Vitabena. Hvis ikke kan dette bl.a. føre til kalsiummangel hos hunden.
Fett & Proteiner Hunden trenger fett. Fett er viktig for alle hunder. Dette er hundens «drivstoff», som tas enkelt opp i blodet og føres ut i muskulaturen. Fettet har også stor betydning for bl.a. pels og poter. I tørrfor er det lite fett. For lite. Derfor må du ofte tilsette olje, B-vitaminer og lignende.
Forer du derimot med vom eller kjøtt, behøver du ikke tilsette fett. Det ser du raskt på pelsen!
Bli med på et lite regnestykke som viser deg hvorfor! I vom/kjøtt er energi fra fett 3 ganger så stor som fra protein. Vom/kjøtt hos storfe inneholder minimum 16 g fett pr. 100 g råstoff. Regner vi dette om i energi kan vi bruke følgende formel:
1 g fett = 9 kcal. 100 g råstoff (som inneholder 16 g fett) gir deg da (16×9) 144 kcal.
Ferskt protein er best! Enhver prosess proteinet må igjennom påvirker kvaliteten. Opptagbarheten for hunden blir dårligere. Dette fører igjen til større mengder avføring.
Vi skiller mellom protein fra planter og fra dyr. Hunden har ingen mulighet til å ta opp protein fra planter i rå tilstand. Det er fordi hundemagen ikke inneholder enzymer som kan spalte planteprotein, slik som for eksempel planteeterne kan.
For at hunden skal kunne gjøre seg nytte av planteprotein, må dette bearbeides ved for eksempel oppvarming. Dette gjøres i tørrfor-produksjonen. Det naturlige proteinet og den beste proteinkvaliteten for hunden, får vi når vi forer med rått kjøtt eller vom. Det er derfor vom leveres i frossen tilstand og ikke skal kokes! Vi regner ut proteininnholdet på samme måte som for fett, men med en annen formel. 1 g protein = 4 kcal. I vom og oksekjøtt finner vi 14 g protein pr. 100 g råstoff. Regner vi dette om i energi får vi følgende resultat:
100 g råstoff (som inneholder 14 g protein) gir deg da (14×4) 56 kcal.
Foringsforslag – Foringsforslag for aktive hunder –
Perioder med lavt aktivitetsnivå: 250 g vom 250 g tørrfor Dette er selvsagt avhengig av hundens forbrenning. Det er øyet som ser som avgjør hvorvidt hunden skal ha mer eller mindre. Men uansett bruker man 1 del tørrfor og 1 del vom.
Perioder med trening: Ut fra en forbrenning på 500 kcal pr. time ved stor aktivitet som kondisjonstrening eller andre fysiske aktiviteter, justerer du energitilførselen ved å gi vom (500 kcal) for hver time trening. Dette kommer i tillegg tilgrunnforing..
Jaktstart: Vi går ut fra en 8 timers jakt. Hundens totale energibehov er da (8 timer x 500 kcal) = 4000 kcal. Som du ser er dette ca. tre ganger vedlikeholdsbehovet. Skal du bruke tørrfor til dette vil det innebære en tredobling av mengden, noe som i praksis viser seg å være vanskelig å få hunden til å spise, spesielt når den er sliten. Vi vet av erfaring at hunden foretrekker søvn og hvile framfor mat. Men den høye smakeligheten på vom vil gi hunden god appetitt uansett hvor sliten den måtte være. Det beste alternativet blir derfor å fore med vom. Da får den også viktig væsketilførsel med det samme.
Hunder blir som regel bitt på snuten eller forlabbene, og akutte hevelser med smerte i sommerhalvåret, bør gi mistanke til hoggormbitt. Hoggormen liker seg i nærheten av steinrøyser og er oftest sett i solskinnsvær.
Hva er farlig med hoggormbitt? Hoggormgift kan føre til sjokkutvikling med blodtrykksfall og kollaps – og i verste fall dødsfall. Det siste er heldigvis veldig sjelden.
Lokal vevsskade: Giftstoffet fra hoggormen setter i gang en betennelsesreaksjon på bittstedet med hevelse og smerte. Ved bitt på hals eller snute, kan dette gi livstruende blokkering av luftveiene på grunn av hevelse, som kan komme ganske raskt.
Bakterieinfeksjon: På bittstedet kan det bli en bakterieinfeksjon. Dersom infeksjonen ikke behandles, kan bakteriene komme over i blodet og gi blodforgiftning.
Senskader i nyrer: I dagene etter bittet kan giften angripe flere organer, slik at hunden også blir allment syk. Den vanligste dødsårsaken på hund etter hoggormbitt er senskader på nyrene.
I de fleste tilfeller av hoggormbitt går det bra, men det dør noen dyr i Norge av hoggormbitt hvert år, og det er derfor god grunn til å være oppmerksom.
Hva bør vi gjøre? Vær forberedt, ha med deg ”hoggormtabletter ” på turen. Dette er prednisolon tabletter. Det finnes små beholdere til å feste i halsbåndet, der kan man oppbevare tablettene. Prednisolon motvirker akutt allergisk reaksjon og hevelse på bittstedet. Deretter bør du oppsøke dyrlege umiddelbart. Store hunder bør gå rolig til bilen, små hunder bæres. Hurtige bevegelser øker spredning av giftstoffene i kroppen.
Dyrlegen vil følge opp med intravenøs væsketilførsel og medisiner for å normalisere blodtrykket og opprettholde normal sirkulasjon – sjokkbehandling. Intravenøs væsketilførsel er også nødvendig for å skylle ut giftstoffer i nyrene, slik at senskader kan unngåes. Antibiotika vil bli gitt for å unngå infeksjon på bittstedet, hunden bør holdes i ro i en periode på minst 10 dager.
Det er viktig å vite at selv om hunden har fått prednisolon tabletter trenger den RASK dyrlegebehandling. Det har vært en del utspill i pressen fra enkelte forskere mot å gi kortison. De hevder at det er farlig å oppfordre til kortisonbruk fordi det ” kan gi en falsk trygghet”, og at det derfor er ”farlig” å gi tablettene. Dette er det delte meninger om. Studiene som er grunnlaget for dette rådet er mangelfulle sett ut i fra norske forhold, standpunktet er at det er like riktig med kortison som akutt førstehjelp ved hoggormbitt, som airbag og sikkerhetssele i bil! Man skal ikke kjøre for fort selv om man har sikkerhetssele på, man skal ikke la være å følge opp med umiddelbar dyrlegebehandling ved hoggormbitt selv om man har gitt kortison. Det er IKKE farlig å gi en enkeltdose kortison som førstehjelp ved hoggormbitt, – det kjøper verdifull tid som kan være avgjørende dersom man er et stykke unna hjelp.
Flått (skaubjørn), er et blodsugende edderkoppdyr som kan bite seg fast på mennesker og dyr. Det er viktig og raskt fjerne flått som har festet seg i huden. Flått kan overføre bakterien borrelia når den suger blod og man kan utvikle borreliose (lymes sykdom, flåttsykdom).
Hvor og når kan man bli bitt av flått?
Flåtten trives best i blandingsskog, krattskog og områder med høyt gress. Den venter i lav vegetasjon på forbipasserende dyr eller mennesker som den kan huke seg fast i. I Norge finner du først og fremst flått i det milde kystbeltet fra svenskegrensen til og med Nord-Trøndelag. Flåtten er aktiv i sommerhalvåret, fra ca april til november.
Hvordan oppdager du flåttbitt?
En flått som har sugd seg fast danner en liten ”mørk klump”. Og jo lenger flåtten får sitte og suge blod, desto større blir den. Hvis den ikke blir oppdaget, vil den selv slippe taket etter noen dager. Flått biter seg ofte fast på spesielt tynne hudområder, som bak ørene, i armhulen eller på magen.
Vanligvis fører et flåttbitt bare til lokal hevelse rundt bittstedet. Dette er ikke et sykdomstegn, og krever ingen behandling. Det kan imidlertid oppstå lokal infeksjon, lik infeksjoner man får ved flis i fingeren. Hver kveld bør du: Gå over pelsen hos hunden din. Glem heller ikke deg selv og barna.
Fjerning av flått
Flåtten bør fjernes raskest mulig. Sjansen for overføring av borrelia er liten før 24 timer men øker kraftig etter 48 timer.
Grip med en flåttfjerner, pinsett eller fingrene, rundt flåttens hode, så nær huden som mulig og vri eller dra flåtten rett ut. Smøring med fett, sprit eller lignende for å få flåtten til å slippe taket selv anbefales ikke.
Hvis litt av munnen til flåtten sitter igjen etter at den er fjernet, er dette ikke farlig. Den delen av flåtten bærer ikke smitte, og vil avstøtes av huden. Prøv likevel å fjerne så mye av flåtten som mulig. For å unngå en betennelse i selve bittet, kan du desinfisere bittstedet med sårvask og påføre antibiotika holdig sårsalve etterpå. Du kan også bruke såpevann. Desinfisering er særlig viktig dersom noe av flåtten sitter igjen i huden.
Når bør du kontakte veterinær?
Hvis det etter 1-4 uker kommer til syne et rødt ringformet felt rundt flåttbittet.
Ved feber, hovne lymfekjertler eller generelt sykdomsbilde.
Flått kan også være bærer av andre smittsomme sykdommer. Virussykdommer forårsaket av TBE-virus overført via flåttbitt, er sjelden i Norge, men forekommer i Sentral-Europa og i områder rundt Østersjøen. Det er imidlertid sykdommen Borreliose vi er mest bekymret for. Sykdommen Anaplasma har også nå blitt påvist etter smitte fra flått i Norge. Langs østkysten i Sverige skal man i tillegg være oppmerksom på flåttbåren encephalittvirus (hjernehinnebetennelsesvirus).
Symptomer hos hund
Symptomene på Borreliose hos hund kan være flere. Mange får en leddbetennelse som påvirker flere ledd i kroppen og som kan skifte fra ledd til ledd. Hunden blir stiv og får vondt for å bevege seg. Hunden ikke vil spise, den virker nedstemt og «ute av humør», Den kan halte på ett eller flere bein, samt at den har feber.
Sykdommen kan også gi utslag i andre symptomer, som generell slapphet og den kan ofte komme snikende. Derfor kan det være vankelig å påvise sykdommen. Den klassiske røde ringen på huden som man kan se på mennesker som er smittet ser vi imidlertid ikke på hund.
Forebygging:
Går du mye i skogen eller skal til kysten på ferie, bør du ta forhåndsregler. For å forebygge flåttbitt kan man få kjøpt forskjellige reseptbelagte flåttmidler, som for eksempel, Exspot, Frontline og Bayvantic. Disse dryppes på huden og varer ca en måned. Alternativt kan man bruke halsbåndet Scalibor som har varighet på 5 måneder. Alle er reseptbelagte og foreskrives av dyrlege. Midlene motvirker at flåtten fester seg. Hvis hunden allerede har flått på seg vil disse dø og falle av.
Flåtten går gjennom tre livsfaser. For å komme seg videre i livsfasene og for å legge egg, er den avhengig av å suge blod hos et vertsdyr. Dette er som regel smågnagere, fugl og vilt, men kan også være husdyr og mennesker. Den suger blod i alt fra noen dager opptil et par uker. Den kan være aktiv gjennom hele sommerhalvåret, men har de mest aktive periodene på vår og forsommer (mai/juni) og igjen tidlig på høsten (august-oktober).
De fleste ulykker skjer i hjemmet, sies det. Det kan også gjelde hunden din.
Om hunden din plutselig forandrer allmenntilstand, får blodig diaré, utslett eller kramper kan det være tegn på forgiftning. Du bør da straks kontakte veterinær. Hunden kan ha fått i seg noe giftig og motgift må gis slik at lever og nyrer tar minst mulig skade av forgiftningen.
Vi gir da ikke våre barn giftige bær selv om de sier : ”Vær så snill å få bare smake på en”. Så tenk igjennom dette når kjøleskapet og gotterihylla fylles opp med all verdens godsaker som er beregnet på oss mennesker. Hunden dør ikke av en sjokolade bit men hvorfor gi den noe som kan skade indre organer. Så ta ansvar og gi ikke hunden noe som kan forkorte livet dens.
Under kommer noen eksempler på hva som kan være skadelig for hunden vår.
Sjokolade: inneholder theobromin, dette stoffet er giftig for hund, 60 mg pr. kg. hund er moderat forgifting, 225 mg. er dødelig. Det påvirker hundens nervesystem, hjerte og muskulatur og er vannutskillende. Symptomer på sjokoladeforgifting viser seg innenfor de første 24 timer etter inntak. Rastløshet, svimmelhet, hjertebank, oppkast, trang til å drikke og hyppig vannlating er noen av symptomene. I USA er sjokolade en av de største dødsårsakene i julen. Så pass på at sjokoladeskålen, sjokoladekaken og konfekten ikke står framme så hunden får tak i det.
Rosiner og druer: inneholder et ukjent stoff som omdannes til giftstoff, og som kan gi hunden livstruende akutt nyresvikt. Symptomer er oppkast, diarè og viser seg som regel ca. to timer etter inntak. Etter 24 timer; akutt nyresvikt og i beste fall kronisk nyreproblemer og i verste fall døden. Hos noen hunder er det ikke mer enn syv rosiner som skal til for å fremkalle forgiftingstegn. (Uansett kropsvekt)
Løk og hvitløk: har stoffer i seg som plutselig kan gi blodmangel. Hvitløk i små mengder kan være antibakteriell og ha en skremmende effekt på lopper. Men i større mengder er også hvitløk giftig for hunden.
Gjærbaktsdeig: eser i magen og utvikler alkohol. Hunden blir beruset, og kan bli alkoholforgiftet. Hvis hunden har spost deig må veterinær kontaktes.
Noen flere giftige matvarer: Advokado, cola, rå brokkoli, kakao, løkplanter.
Ibuprofen: er en av de hyppigste forgiftinger hunden får. Smertestillende medisin for mennesker er alt annet enn smertestillende for hunden. Ved mild eller moderat forgifting sees symptomer som oppkast, diarè og buksmerter. Ved sterk forgifting vil hunden gå i sjokk, få kramper, gå i koma og dø.
Kjølevæske: har en søt lukt som kan virke attraktiv for hunden, men inneholder giftstoffer ethyn-glycol. Stoffet kan gi akutt nyresvikt. Kvalme, oppkast, hjertebank, økt drikkelyst og vnnlating, nedsatt kroppstemperatur og kramer er symptomer. Hunden kan få kronisk dårlig nyrer eller i verste fall dø.
Andre giftige ting som hunden ikke må få i seg er : julestjerne (plante), kristorn (plante), blomstergjødsel, lampeolje, lim, motorolje, møbelpolich, rengjøringsmidler, solkrem, deodorant, og medisiner som er beregnet for mennesker, for å nevne noen.
Råd fra veterinærhøyskolen: Finn ut hva hunden har fått i seg og kontakt veterinær så raskt som mulig. Problemet er at forgiftingen oppdages for sent, det er avgjørende å få hunden pumpet eller gitt brekkmidler innen en time før magen begynner å absorbere giften. Er man på hytta eller langt til fjells er ikke dette så lett. Men det finnes et kjerringråd,: Legg en teskje salt bak på tungen, det kan fungere som brekkmiddel, men dette må IKKE gjøres hvis det er ETSENDE væske hunden har fått i seg.
Kilder: Veterinærhøyskolen, artikkel av Laila S. Østhagen
I den snøfrie delen av året kan du glede deg over de sommerlige aktiviteter med hunden. Ski, pulk, snørekjøreutstyr og slede er satt bort. Sykkel og hundevogn er hentet frem.
Hundevogner Tidligere var tohjulsvogner mye brukt. Et problem med sulkien er imidlertid at det er vanskelig å finne riktig balansepunkt, slik at dragene ikke presser hunden ned, eller løfter den opp. Som treningsvogn til å sitte på er derfor sulkien problematisk å bruke.
Med treningsvogner på 3 eller 4 hjul finner du deg imidlertid meget godt tilrette. Saccovognen begynner etterhvert å bli velkjent, og i løpet av de siste par år har det også kommet tyske kvalitetsvognene med hydrauliske bremser på markedet. Flere av disse passer til 8-10 hunder.
Hvordan kjører vi inn hunden? Hunder reagerer forskjellig når de får en doning bak seg, avhengig av livserfaringer og nervetilstand. Fremgangsmåtene vil derfor kunne variere. For den normale hund bør du imidlertid få det til med nedenfor nevnte fremgangsmåte.
Selen trenger normalt ingen tilvenning. Og dersom du lar hunden trekke i løse liner, Nomeforspenning, i stedet for drag, bruker tilvenningen å gå greit. Men dere bør være to om jobben, slik at medhjelperen kontrollerer bremsene for å unngå at vognen innhenter hunden. Velger du å bruke drag kan du klare oppgaven uten medhjelper.
Start på mykt underlag Start treningen på gressbakke, fotballbane eller lignende. Underlaget bør altså være mykt, og så plant som mulig, slik at hunden blir minst mulig forstyrret av hjulenes bevegelse mot underlaget. Ha kobbel på hunden, og start men vanlig plass kommando. Hold gjerne i trekkline/drag de første meterne, slik at du trekker vognen i gang. Overfør litt etter litt trekktyngden til hunden ved at du suksessivt slipper grepet. Vær raskt ute med stormende ros, i det øyeblikket du ser hunden tar initiativ. Og husk: Trygg hundefører = trygg hund, usikker hundefører= usikker hund. Vær derfor forberedt til oppgaven, og tenk på forhånd gjennom hvordan oppgaven skal utføres. Alt etter 3-400 meter kan medhjelperen sette seg på vognen, mens hundeeieren fremdeles er hundens støttespiller og går ved siden av hunden for å gi oppmuntring. Halsbånd og kobbel bruker du bare når du trener inn hunden, og går ved siden av den. Hvis du bruker komtesele må du påse at halsbåndet ikke glir under komten og dermed lager gnagsår.
Innlæring med 2 medhjelpere Etter få gjentagelser går du videre til neste moment, som går ut på å få hunden til å dra med en person sittende på alt fra start. Her er det mange veier å gå, men en fremgangsmåte er denne: Du har med deg 2 medhjelpere. Den ene setter seg i vognen (evt. står på, avhengig av vogntype). Den andre står framme hos hunden og holder den i selen og linene. Eieren setter seg på sin sykkel og sykler 30-40 meter foran og kaller på den. Medhjelperen som holder hunden hjelper hunden med å få vognen i gang, og vips så er det gjort. Hunden vil storme av sted for å komme bort til eieren, som holder avstanden, og fortsetter å sykle et par hundre meter før han stopper og begeistret tar i mot hunden. Medhjelperen som sitter i vognen må foreta myk bremsing uten rykk og napp.
Etter noen gjentagelser er det rollebytte. Eieren sitter i vognen mens medhjelperen sykler. Få dager senere utføres kjøringen uten medhjelpere.
Vognkjøring hos Ketil Reitan ved Røros. Foto Alaskan Husky Tours
Vogn med drag Velger du innkjøring med drag bør du tette til vognens dragfester med silikon dersom det er merkbar slark, slik at unødig skrangling unngås mellom vogn og drag. Andre løse ting som seterygg, wire, styrestag etc. bør teites til. Hold med venstre hånd et solid tak i dragbøylen, slik at draget ikke vil berøre hunden nevneverdig. Ha kobbel på hunden, og gå rolig ved siden av den og gi stormende oppmuntring når du registrerer framgang. Forøvrig kan du gå fram som beskrevet foran.
Kjør ikke vogn til alle tider og på alle typer underlag Når du kaster skjorta har hunden fremdeles pelsen på. Av den grunn må du ta hensyn til temperatur og værforhold. Kjør aldri vogn eller sykle for den saks skyld, når sola er framme og temperaturen er høyere enn 15 plussgrader. Og kjør aldri så lenge at hunden til slutt begynner å vegre. Turens lengde må alltid avpasses etter hundens fysiske tilstand og temperatur. Avslutt når hunden fremdeles har lyst til å løpe.
Fysisk trening Før du starter med vognkjøring må altså hunden ha et tilfredsstillende fysisk utgangspunkt. Og for å få hunden i form har du brukt sykkelen. Når du har kommet så langt i din sykkeltrening at hunden lett traver 10-15 km uten å bli nevneverdig sliten, kan du starte med vogntrening. Snakk med erfarne folk om både treningsopplegg og vanningsrutiner for hunden.
Legg vekt på at vognkjøring og sykling lenger enn 1-2 km skal skje på mykt underlag, dvs. grusvei. Og aldri på varm asfalt.
Du får hjelp i hundeklubben Meld deg inn i din lokale trekkhundklubb hvor du finner folk med erfaring, som gjerne gir råd og veiledning. Mange klubber har også vogner til utlån til klubbens medlemmer på samlinger, medlemsmøter og på felles utflukter.
Klubbadresser får du ved henvendelse til Norges Hundekjørerforbund, tlf. +47 21 02 90 00
Er hundene skapt for å bli oppdratt med «kun positive» læringsmetoder, eller finnes det dominans og irettesettelser i hundenes naturlige verden?
Se filmklipp lenger nede i artikkelen
Hvorfor har ikke hundekjørerne aggressive hunder? (Foto:J.W.Henriksen)
Hundeverden er delt i to. Det er en enorm kunnskapskløft mellom dem som har sett hvordan hunder blir behandlet av sine egne hundeforeldre i oppveksten, og dem som ikke har sett det. Hundefolk som holder store familieflokker ser hver dag adferd, som de såkalte «kun positive» hundeskolene og akademikerne hevder ikke engang eksisterer. Dette er nok grunnen til den komplette mangelen på forståelse mellom de to leirene.
Folks kunnskap om hvordan en hundemor oppdrar valpene, begrenser seg nemlig vanligvis til hva man kan observere i de første 8 ukene av valpenes liv. Rett og slett fordi valpene fjernes fra sin mor ved 8 ukers alder, og overlates til sine nye eiere.
De fleste har derfor bare et mentalt bilde av hundemors omsorg for nyfødte valper som eneste vurderingsgrunnlag, når de diskuterer hundenes naturlige oppdragelsesmetoder. De vet ikke at hundemor og hundefar faktisk vil begynne å sette virkelig makt bak kravene i månedene som kommer når de skal lære valpene om folkeskikk og respekt.
Årvåkne oppdrettere vil faktisk kunne se at denne kompromissløse oppdragelsen starter før valpene selges. For allerede i de første 8 ukene får valpene oppdragelse, blant annet i form av å lære respekt for mors valg av spisetider og de voksne hundenes matfat. Men mange oppdrettere forstår ikke at de er vitne til naturlig oppdragelse når de ser valpemor knurrer og glefser etter valpene. Da fjerner de ofte valpene i et misforstått ønske om å beskytte dem, eller for å la valpemor «få hvile».
Det er dessverre få som får oppleve at hundemoren selv oppdrar valpene helt til de er voksne. Bare sledehundekjørere, og noen få andre som avler og oppdrar store familieflokker. Disse personene lever et liv uten hundeproblemer, for hundenes naturlige oppdragelsesmetoder resulterer alltid i harmoniske og menneskevennlige hunder. Denne kunnskapen er nedarvet fra fagfolk i norsk hundekultur gjennom generasjoner. Men de «kun positive» hundetrenerne, som kjøper valpene sine fra en oppdretter, betrakter slik kunnskap som verdiløs.
Det faller nemlig enkelte debattanter tungt for brystet at valpene blir irettesatt med makt i naturen. Da må man nemlig enten akseptere at naturen har rett, eller hevde at naturen tar feil. Det siste alternativet er bare absurd, men står altså allikevel alene som grunnlag for en stor og populær bevegelse som kalles «kun positiv hundetrening».
La det ikke være tvil om at hundetrening med positivitet og premiering av ønsket adferd er den mest effektive metoden man kan benytte for å lære hunden nye arbeidsoppgaver og andre tekniske ferdigheter. Alle oppnår raskt resultater på denne måten. Derfor tror mange at den positive metoden kan brukes til ALT. Men faktum er at den ikke egner seg i det hele tatt når man skal lære hunden hva den IKKE får lov til å gjøre. Dette vet hundemor. Tar hundemor feil?
Hvis hunden din knurrer på naboens unger, er det ren utopi å gi den pølsebiter for å «avlede» eller «sette den på andre tanker». Gi den heller et bestemt «Nei!» og et napp i halsbåndet! Har du etablert et tillitsforhold til hunden, vil dette bli den første og siste diskusjonen dere har om temaet. Ikke la «positivitetsbølgen» skylle bort enhver fornuft. Positiviteten tar du frem når du skal lære hunden din nye triks og arbeidsoppgaver, eller i sofakroken. Ikke når den er slem.
Filmklippene nedenfor er hentet fra Nordenstams gamle arkiver, og de som deltok på kurs der for 20 år siden eller mer, vil kanskje kjenne dem igjen. Dette er klipp som viser at hundene kanskje ikke er så skjøre som noen hevder, og at den naturlige oppdragelsen ikke bare består av premiering. Nordenstam forsket på hundeadferd i en mannsalder, og registrerte møysommelig detaljene i hvordan oppdragelsen av valpene foregikk når hundens foreldre selv fikk bestemme. (Kamerautstyret var ikke så sofistikert før, så filmkvaliteten er nok noe lavere enn dagens standard.)
Respekt ved matfatet
Hundemor lærer valpene at de ikke kan gjøre som de vil, og gir klar beskjed om hvem som eier maten (NB: Slå på lyden!). Dette maler et litt annet bilde enn hva man opplever den første tiden i valpekassa.
Etablering av rang
Ved 3 måneders alder er kampen om plasseringen på rangstigen i søskenflokken i full gang. Disse to hannvalpene leker ikke. De sloss. Valpemor følger nøye med, men avbryter ikke kampen. Hun vet at valpene må lære. Hun premierer til og med en av deltagerne med et slikk under kampen. Her får vi også se litt av hvordan hakkeloven fungerer, da flere søsken tar den sterkes side og hogger løs på den svakeste part. Innen valpene har blitt voksne, er både rangordningen og tette, varige bånd etablert. (Dette er Malamutes, de sorte er tisper og de grå er hanner. For ordens skyld, slosskampen ble avbrutt i tide).
Alfarull?
Dette er et kjent fenomen med mange myter og avsindige forklaringer.
Den dominerende hannhunden i familieflokken, som også er den eneste avlende hannhunden, vil rutinemessig legge de halvvoksne ungdommene rundt på ryggen og holde dem der i en ren maktdemonstrasjon, for å opprettholde sin dominante posisjon og dermed harmoni og ro i flokken. Folk med store familieflokker observerer denne handlingen regelmessig (selv om den ifølge enkelte akademikere ikke engang eksisterer i hundenes verden).
Dette er ikke en ondskapsfull voldshandling. Unghundene spretter opp og leker videre, og alle fortsetter som om ingenting har hendt. Ingen flykter, men holder seg tvert imot konstant i nærheten av «far». Dette er ren rutine, og alle vet hva de skal gjøre. Ingen frykt eller sure miner. (Men definitivt kontroll fra lederens side.)
Etter å ha mottatt en del tilbakemeldinger på Lar du deg bløffe av konsulentmafiaen?, vil jeg gjerne komme med noen utdypninger angående adferdsteoretikernes bruk av vitenskap. De jukser nemlig med forskningsresultatene.
Utøver du lederskap i hundeholdet? Da er du både uvitende og slem i følge enkelte akademiske ”eksperter”. De hevder at det ikke finnes lederskap eller dominans i naturen.
Solid lederskap gir tilfredse hunder
Mens de fleste av oss betrakter begrepet «lederskap» i betydningen av styring, veiledning og omsorg, har andre bestemt seg for at lederskap er ensbetydende med ondsinnet maktmisbruk. Hvor kommer denne holdningen fra? Har de kun opplevd ledere som gir folk juling og overhøvlinger?
I sin paniske jakt på argumenter for at vi ikke under noen omstendighet må bruke lederskap eller dominans ovenfor hundene våre, tyr teoretikerne til å fabrikkere forskningsresultater. Til tross for at jeg i flere år har vist til en skriftlig bekreftelse på at det er både lederskap og dominans i ulveflokken, fra en forsker de misbruker som kilde, fortsetter akademiske «hundeeksperter» å bedra folk med en løgn. Nå har løgnen blitt gjentatt så ofte at den er allment akseptert som en sannhet.
Hva innebærer denne «lederskapsteorien» som adferdskonsulentene er så sinte på?
Lederskapstrening innebærer at man benytter seg av hundens enestående evne til å samarbeide med en leder i en flokk. Dette er en egenskap hundene har arvet fra ulven.
Hunden får en instinktiv tilknytning til en leder som gir den styring og lar den få utløp for sine medfødte behov for å arbeide. Mennesket har avlet frem en sterk instinktiv trang hos de forskjellige rasene til å utføre spesifikke arbeidsoppgaver. Hunden må få utløp for dette behovet. Hvis den ikke får det, kan man ende opp med et hav av frustrasjon og problemer.
I lederskapstrening er hundens motivasjon rett og slett muligheten til å få utføre arbeid, og samtidig få sosial aksept og trygghet i flokken. Hunden betrakter da instinktivt lederen som det viktigste og mest verdifulle individet i livet sitt. Den oppnår tilfredshet gjennom samholdet og aktivitetene lederen gir den. Derfor følger den lederen i tykt og tynt, og ser hele tiden etter muligheter til å bidra i arbeidet.Hunder som trenes på denne måten er harmoniske, utpreget menneskevennlige, og de har praktisk talt aldri adferdsproblemer.
Lederskapstrening er en ferdighet som må læres av noen som kan det. Hundekjørere, brukshundfolk og jegere er særlig kjent for å ha lange tradisjoner og stor suksess på dette området. Dette er en praktisk ferdighet man ikke kan lese seg til.
Hvis man ikke behersker lederskapstrening, kan man selvsagt lære hunden triks og ferdigheter gjennom kun å premiere den med mat (godbiter). Matbitene dekker et basalt behov hos hunden, akkurat som behovet for arbeid og sosial aksept. Forskjellen er naturligvis at man ikke trenger å være hundens leder for å premiere den med godbiter. Man kan geipe, vise tenner eller gjøre grimaser, og hunden vil allikevel utføre så lenge det er en godbit i den andre enden.
Dette viser at den ikke utfører kommandoen fordi selve oppgaven tilfredsstiller den, eller fordi den ønsker å samarbeide med deg. Den utfører fordi den får mat.
Eksperter som ikke har ekspertise?
«Adferdskonsulenter» og selverklærte etologer i hundebransjen vil ofte hevde at all hundetrening kun skal være premiebasert. De sier at ledelse og dominans er utdatert eller gammeldags og at nyere forskning på ville ulver har bevist dette.
Jeg kan forsikre deg om at det ikke foreligger noen «rapport» eller «vitenskapelige bevis» fra ulveforskere som hevder at lederskap og dominans ikke forekommer i ulveflokken. Dersom du har lest slike påstander noe sted, oppfordrer jeg deg til å faktisk kontrollere kilden det henvises til. Gjør deg opp en ny mening etter at du har lest dette:
Du vil da nemlig finne ut at alle henviser til en og samme artikkel om begrepet «Alfa» («alfahann»/ «alfatispe»). En artikkel som er ført i pennen av en av verdens mest anerkjente ulveforskere, nemlig biologen Dr. L. David Mech. Artikkelen hans har fått en magisk aura for teoretikere og selvutnevnte eksperter, som åpenbart verken har lest eller forstått hva han har sagt.
I artikkelen blir det ikke nevnt et ord om at det ikke finnes lederskap og dominans. Tvert i mot går det frem både i denne og de fleste av de øvrige artiklene hans, at flokken styres av rangordning, ledelse, dominans og underkastelse.
De norske «adferdskonsulentene» og «ekspertene» vil bare ikke innse at det finnes en annen type ledelse og dominans enn den de selv definerer. Dermed tar de all forskning som omhandler dette temaet til inntekt for at hundetrening utelukkende skal foregå ved hjelp av premiering.
Løgnen kan avsløres gjennom noe så enkelt som å lese kilden selv! (1)(2) Men allmennheten sjekker jo aldri akademikernes kildehenvisninger. Man har naturlig nok tillit til at fagfolk skal være oppriktige når de henviser til litteratur.
Hva er det egentlig biologen sier?
Selv om Dr.Mechs artikkel ikke er mulig å misforstå, tok jeg kontakt med mannen personlig for å forsikre meg om at jeg ikke hadde gått glipp av noe. Han bekreftet at jeg hadde forstått ham korrekt, og han redigerte storsinnet en kortfattet skriftlig oppsummering som fjerner enhver tvil. Der står det at ulvene lever i en flokkstruktur og ledes av et dominerende, avlende par. Lederne kontrollerer felles aktiviteter, tilgang på mat, markering, osv. (3)
De som antyder at han sier noe annet, har altså funnet på dette selv.
Hva biologen egentlig forklarte i sin «magiske» artikkel, var at det blir feil å bruke begrepet «alfa» om lederne i ulveflokken fordi de er ledere i egenskap av å være FORELDRE. Det handler om at semantikken er feil, og han ønsker at vi heller bruker begreper som avlende hann, avlende tispe, eller ganske enkelt far og mor om individene som leder flokken. Rett og slett fordi de ikke er fremmede individer som har kuppet makten med vold. Ulvene samarbeider med lederne sine. Dominanshierarkiet er først og fremst en refleksjon av individenes alder, kjønn, og av hvem som avler avkom.
Han forteller at det er ulv i fangenskap som oppretter et dominanshierarki med alfadyr fordi individer som i utgangspunktet er fremmede for hverandre blir tvunget til å leve sammen i en flokk, mens den naturlige ulveflokken består av en FAMILIE som ledes og domineres av det eldste avlende paret.
Han understreker forøvrig at det er rettmessig å bruke alfabegrepet når flokken består av flere sammenslåtte familier, eller når det er flere avlende tisper i en og samme flokk. Men slike flokker forekommer sjelden i naturen.
Norske «eksperter» tar saken!
Hos de Norske teoretikerne ble dette fritt oversatt til at «Lederskapsteorien er lagt død!» og «Teorien om en Alfa-ulv er historie».
FEIL, FEIL, FEIL! Biologen sa noe helt annet! Hvor kom denne fantastiske konklusjonen fra?? Når døde lederskapsteorien?? Og ikke minst: Hvordan kan dette kobles til at hundetrening kun skal foregå ved hjelp av premiering?
Idiotien spredte seg raskt, og lignende uttalelser blir nå ofte presentert under mottoet «en anerkjent forsker har bevist at det ikke forekommer lederskap og dominans i naturen». Det er åpenbart at ingen tar seg bryet med å lese kildehenvisningen, eller tør å si ifra hvis de gjør det.
Dette må være et av de mest fantastiske eksemplene på kildemisbruk noensinne. Man skulle knapt tro at det var mulig. Dr.Mechs artikkel inneholder jo til overmål fremstillinger av hvordan (og hvor ofte) individene i flokken dominerer hverandre basert på posisjonen de har i flokkhierarkiet. Hvordan kan man unngå å se hvor galt denne kilden blir brukt?
Norsk doktorgrad i eventyr og regnbuer?
Til og med en norsk doktorgradstipendiat har sågar skrevet en artikkel som oppgir Dr.Mechs utredning som kilde for at «lederskapsteori er basert på kunnskap som viste seg å være feilaktig».
Jeg håper virkelig at noen plasserer en ekte biolog i panelet når hun skal disputere sin avhandling og tildeles sin doktorgrad i hundetreningsteori. Men det går sikkert bra. For i følge kandidatens egen forklaring så har hun jo både eid én hund selv og opplevd to hunder i barndommen. Så dette oser av praktisk hundeforståelse. Det er mange mennesker over hele landet som eier 20-60 hunder eller flere, og disse bare brenner etter å få en forklaring på hvor feil lederskapsteori egentlig er!
Vår norske «Dr. Hundetrening» forklarer også at lederskapsteori er et nymotens påfunn som sannsynligvis ble innført senere enn prinsippene bak klikkertreningen (??). Dette betyr jo for eksempel at Amundsen ikke brukte lederskap og dominans over sine 52 grønnlandshunder på veien til sydpolen, og at verken skotske gjeterhundtrenere eller norske jakthundtrenere har hatt tradisjon for dette. Teoretikerne praktiserer en logikkregel som sier at «hvis jeg ikke har kunnskap om det, så har det ikke skjedd». Dermed får vi slike tragikomiske utspill.
De har en misforstått oppfatning om at de for enhver pris må bevise at dyrene ikke under noen omstendighet skal domineres, korrigeres eller irettesettes. Derfor oppstår slike tåpelige situasjoner som dette, hvor de strekker seg til feilsiteringer og småsvindel for å konstruere en illusjon om ryggdekning.
Vi vet jo hvordan hunden lærer!
Jeg må bare gjenta hva jeg har sagt om og om igjen: Når dyret premieres for en handling, er sjansene store for at dyret vil gjenta handlingen oftere for å oppnå premien. Dette er metoden vi bruker for å lære hundene nye lydighetsøvelser eller arbeidsoppgaver. Dette er elementær læringsteori. Ingen bestrider at dette virker. Graden av suksess når man skal lære dyr adferder, er bare avhengig av timing, trening, og mekaniske ferdigheter. Premien behøver ikke være en godbit. Har du gjort ting riktig, vil din ros og aksept være verdens sterkeste motivasjon.
Problemet dukker først opp når dyret blir farlig, aggressivt, eller på annen måte viser adferd vi ikke ønsker. Da kan ikke akademikerne gi deg andre råd enn å avlive hunden. Det er for sent å bruke premiering når hunden får sinte utfall og biter barn dere møter på gaten. Da må du nemlig ta i bruk en annen del av læringsteorien: Når dyret opplever konsekvensen av sin egen handling som ubehagelig, er sjansene større for at den ikke vil gjenta handlingen.
Tegningen over: Vi bruker alltid premiering (helst i form av aksept og skryt) når vi skal lære hunden nye øvlser og oppgaver. Men det er håpløst å tro at positiv forsterkning er veien å gå når du skal lær hunden hva den IKKE skal gjøre. Hvis noen forteller deg at du skal «avlede» hundens oppmerksomhet med en premie når den gjør ugang, så har de ikke forstått hvordan hunden lærer. Hunden lærer av konsekvensene av sine egne handlinger. Hvis eieren lokker hunden med en kakebit eller et klikk hver gang den knurrer mot folk på gata, så forsterkes den uønskede adferden av nettop, positiv forsterkning.
Men hvis du har opprettet et tillitsforhold til hunden ved å gi den riktig lederskap fra begynnelsen av, vil du ikke oppleve slike situasjoner i det hele tatt. Teoretikerne har ingen opplæring i lederskapstrening, og de mestrer det derfor ikke selv. Dermed må de overbevise deg om at lederskap er feil, før du rekker å stille spørsmål.
Disse teoretikerne er dobbeltmoralister og opportunister! De tør naturligvis ikke kritisere praksisen med å gi hunder et statisk elektrisk sjokk for å lære dem å holde seg unna sau. Da ville opinionen knust dem. Men hundetrenere som lærer folk å få balanserte og harmoniske hunder ved hjelp av naturlig lederskap, skal kritiseres til døde og henges til tørk som dyremishandlere. Skam dere!
Lojale flokkhunder bare følger etter lederen, og trenger ikke bånd eller bestikkelser.
Jeg forstår så inderlig godt at «konsulentene», «ekspertene» og de «positive hundeskolene» bare ønsker å formidle at premiebaserte treningsmetoder er flotte saker. De har helt rett. Men hundehold handler om mer en å lære hunden nye triks. Mesteparten av tiden skal dere bare leve sammen som en familie. Som en flokk. Det viktigste må da være at dere kan ferdes gjennom tilværelsen uten stadige tumulter og problemer? Selvfølgelig skal du ha lov til å si «nei» hvis hunden er ulydig! Den vil takke deg med sin hengivenhet og lojalitet, og oppsøke deg hvis den er i tvil om noe.
Hunden og ulven er samme art! De er disponert fra naturens side til å bli dominert og veiledet av en leder. Dominans og lederskap handler ikke om å være slem eller maktsyk, men om å gi omsorg, trygghet og veiledning. I naturen gir dette harmoni. En hund som respekterer deg og følger din veiledning vil være trygg og finne seg tilrette i tilværelsen. Du vil oppdage at det knyttes tette bånd dere i mellom, og at dere får et forhold basert på tillit og respekt.
Lik og del denne artikkelen:
Referanser:
Denne artikkelen gjør bruk av en anerkjent biolog som kilde, og i tråd med god praksis for kildebruk fikk vedkommende anledning til å kontrollere, kommentere og foreta endringer før den ble publisert. Kildens kommentar: Dear John, Thanks for your translating the article and sending it to me. Your interpretation of my article is correct, and you have done a great service to publicize the misinterpretation others have made. Dave.
(1) Hør nøye etter hva mannen sier:
(2) Artikkelen om «alfa»-begrepet kan leses her: http://www.wolf.org/wolves/learn/basic/resources/mech_pdfs/267alphastatus_english.pdf
(3) Døm selv om biologen mener at det er lederskap og dominans i ulveflokken, eller ikke:
John, Basically you are correct in your interpretation of my findings. However, I have lightly edited your statement attached to refine it.
Dave.
«The wolves live in a pack structure, lead by a dominating breeding couple. Even if the breeding couple provides leadership, it occurs that subordinate individuals in the pack sometimes take the front position, for example during travel. But even in these cases, decisions made by the dominant breeding couple can change the direction of the pack, even if they do not have the front position. This demonstrates that the breeding couple are in control, and distributes the work tasks when it is convenient. The pack has a system for division of labor. For the pack, the term ‘leadership’ includes initiation of activity in the pack, scent marking, control over food, etc. The breeding couple also has a structure between them, where the female typically provides care for puppies and defense, and the male provides food and initiates the movement needed for hunting. When the breeding couple meet, the female acts subordinate, but the male often gives up his food to her.»
Noen har utrolig nok valgt å bygge hele sin karriere i hundefaget på å kritisere og fordømme andre fagfolk, i stedet for å fremme sine egne metoder og teorier. Jeg synes det er betimelig at de får litt av sin egen medisin. Ikke la deg bløffe av titler og store ord!
Tekst og bilder: John W Henriksen, Skien Hundeskole
Man trenger ikke lenger være dyktig hundetrener for å belære hundeeiere. Man trenger ikke lenger vise frem egne resultater, demonstrere et kobbel veldresserte hunder, eller imponere folk med oppvisninger. Nå er det teoretikerne som gjelder. Det kaller seg «atferdskonsulenter» og «atferdseksperter». De er flinke til å prate på seminarer, skrive kritiske innlegg og diskutere på internett. På denne måten slipper de nemlig å vise frem sine egne evner med dyrene i praksis, eller hva de har oppnådd via egne ferdigheter.
Ekte praktiske resultater i den virkelige verden vektlegges ikke av teoretikerne. Når de kan vise til at hundens nese følger etter en godbit, skal dette være bevis for at den ikke trenger irettesettelse når den gjør noe galt. Argumentene støtter seg til tolkninger av forskningsresultater fra forsøk som registrerer resultater i enkeltstående øvelser og styrte situasjoner, for deretter helt ukritisk å bankes igjennom som sannheter og generelle regler for enhver situasjon i hundens liv.
Konsekvensene er sørgelige. Ferske hundeeiere imponeres og svelger de akademiske fremstillingene rått. Alle klarer å få hunden til å sitte og rulle rundt (så lenge den premieres med en pølsebit), men hundene kan ikke lenger tas med ut blant folk av ren frykt for at de ikke skal oppføre seg ordentlig. Folk tør ikke gi hundene sine oppdragelse lenger, fordi de tror det er feil. Dermed går de glipp av det fantastiske livet man kan ha med en balansert, rolig, og tilfreds hund.
«Eksperter» som ikke kan trene hunder?
Hundeidrett (her representert med noen av artikkelforfatterens hunder som trener på lydighetsprøver)
Hundetrening er jo en organisert idrett! Både i Norge og de fleste andre siviliserte land. Med norgesmesterskap, nordisk-, europeisk-, og verdensmesterskap i en rekke grener. Hvor utøverne bedømmes etter et standardisert regelverk når de presenterer sine ferdigheter i hundetrening. Norge hevder seg for øvrig stadig i internasjonale mesterskap!
Når så den norske «atferdskonsulenten» i sin egen presentasjon av seg selv skryter av erfaring og deltagelse i en rekke grener, er det jo betenkelig at vedkommende ikke engang kvalifiserer seg til opprykk eller får mesterskapstitler. Dette betyr naturligvis bare at alle de andre utøverne faktisk er flinkere enn «eksperten» til å modifisere hundenes adferd!! Dette er ren logikk. Er det hederlig å kalle seg «en av Norges fremste eksperter på hundeatferd» når praktisk talt alle andre utøvere gjør oppgavene bedre?
De ekte vinnerne som virkelig kan trene hunder vet naturligvis hvor skapet står. All verdens læringsteori kan ikke erstatte tusenvis av treningstimer med ekte dyr i den virkelige verden. Når «eksperten» belærer andre hundetrenere, blir det som om gymlærer Hansen skal belære Manchester United om fotball bare fordi han har fullført idrettshøgskolen.
Fagfolk?
Det er merkelig hvordan reglene for valg av fagfolk i hundebransjen avviker fra valg av fagfolk når det gjelder andre fora. Når vi skal velge leverandør i andre bransjer styrer vi unna de som bare bruker tiden på å snakke negativt om konkurrentene.
«Atferdskonsulentenes» innlegg på egne hjemmesider er utelukkende gjengivelser og henvisninger til andres forskning og arbeid. De viser aldri til sitt eget arbeid med hunder. De har knapt et eneste selvprodusert bilde, filmklipp, eller arbeidsbeskrivelser på hjemmesidene sine, men fullt opp med glansbilder de har lastet ned fra nettet, og henvisninger til rapporter om læringsteori fra utenlandske nettsteder. I andre bransjer kalles dette for «bobler» eller «luftslott».
De bygger luftslott rundt seg selv! Og de bygger sin egen narsissistiske virksomhet nærmest utelukkende på fordømmende kritikk av andre kjente fagfolk. Fagfolk som faktisk har klart å oppnå suksess gjennom eget arbeid, uten å kritisere konkurrenter eller å tråkke på andre. Ved å legge ut fordømmende kritikk av kjente og hederlige fagfolk som Cesar Millan, Geir R. Nordenstam, Jeppe Stridh, osv. oppnår «atferdskonsulentene» en oppmerksomhet de ellers bare kunne drømme om. Dette vet de naturligvis godt selv, og velger derfor sine «ofre» med omhu. Dermed får de spalteplass i avisen og i «hundesport» uten at de må vise frem sine egne ferdigheter.
For selv kan de jo ikke trene hunder. Og de vil for enhver pris unngå å rette søkelyset mot dette og sine egne lettvinte løsninger, som bl.a. består i medisinering og avliving av vanskelige hunder. Er det ingen som lurer på hvorfor de ikke får med seg noen kjente hundetrenere på svertekampanjene sine? Det er naturligvis fordi gode hundetrenere vet bedre.
Derfor må de hente støtte i henvisninger til akademiske forskningsresultater de selv «tilpasser», samt hos andre «atferdskonsulenter» og hundeklubber som lar seg imponere av argumentasjon fremfor resultater som kan ses med egne øyne. Enkelte hundeskoler som sliter med å få oppmerksomhet på hederlig vis, henger seg også på. De skaffer seg faktisk kunder gjennom å skrive hva de synes andre velkjente hundetrenere gjør feil, i stedet for å vise hva de selv kan få til. Og folk biter på!
Artikkelforfatteren og Cesar Millan ved hans hundesenter i Los Angeles. Cesar er en varm og vennlig person som lever helt spartansk. Han uttaler seg aldri kritisk om noen, og har viet livet til å redde hjemløse, mishandlede, og skadede hunder. Inntektene fra TV og seminarer går også til humanitære prosjekter i hele verden. Cesar betraktes som en trussel av de norske «atferdskonsulentene» fordi han går dem i næringen med ekte resultater. Dessuten er han jo kjendis, og dermed en inngangsbillett til mediedekning.
Geir Nordenstam med sin flotte Dobermann. Geir har trent tusenvis av hunder gjennom 50 år og solgt over 50.000 bøker om hundeoppdragelse og trening. En lang rekke utøvere i Norsk hundeidrett med nasjonal og internasjonal suksess har lært ferdighetene sine hos Geir, og mange hundeskoler over hele landet har instruktører utdannet ved Nordenstam Hundeskole. I følge «atferdsekspertene» er han gammeldags, og metodene hans «virker ikke».
Hva er det egentlig de driver med?
Å finne fyldig dokumentasjon på resultatene av «atferdskonsulentenes» arbeid med hunder er en prøvelse. Jeg har hatt den tvilsomme gleden av å se tv-opptak av et par eksempler, hvor det er åpenbart at ikke engang «eksperten» selv forstår hvor mislykket forsøkene på rehabilitering var:
Det første tilfellet omfattet en hund som gikk til hysteriske angrep på trillekofferter. Jeg tipper mange hundetrenere satt og vred seg i stolen når de fikk se dette. «Atferdskonsulenten» foreskrev et opplegg med gradvis tilnærming som varte i ukevis, uten å oppnå pålitelige resultater. Hundeeierens holdning og oppførsel i situasjonen ble knapt nevnt. En hvilken som helst god hundetrener hadde stanset denne uønskede adferden på timen. Skal det virkelig være tillatt å kalle seg fagperson, når man ikke engang har fagkunnskap nok til løse en såpass enkel oppgave? – Og i tillegg å være freidig nok til å kritisere de som kan?
Jeg synes det er et åpent spørsmål om det er god dyrevelferd å la hunden leve slik i frustrasjon i månedsvis fremfor å sette en stopper for problemet der og da.
Det andre eksemplet var virkelig hårreisende, og omfattet en hund som til tross for sitt elskelige vesen kunne gjøre utfall med knurring og glefsing. «Atferdskonsulenten» satte den med ryggen mot veggen i et fremmed rom og veivet med armene rundt hodet på den for å «evaluere». Milde himmel! I stedet for å lære hundeeieren hvilken holdning og hvilke øvelser som skulle til for å løse dette problemet på et par uker, ble både hunden og eierfamilien presset igjennom et langvarig tragisk opplegg uten lederskapsøvelser eller korrigering.
Etter en stund anbefalte «eksperten» at hunden skulle medisineres. Når dette ikke gav resultater, anbefalte hun å avlive hunden. Jeg kan ikke med min beste vilje forstå at hunder og eiere skal bli utsatt for en slik prøvelse uten at det stilles spørsmål ved «atferdkonsulentens» kompetanse. Dette er skandaløst.
Hunden snappet, og «konsulenten» skvatt unna, uten å forstå at hun dermed forsterket adferden. En hundetrener ville stått fast, trygg og rolig, og kanskje til og med gitt en korrigering. Denne hunden var ikke engang særskilt utagerende. For en farse! Skal dette virkelig være mer dyrevennlig enn å gi hunden en dytt og et napp i dressurlenken?
Teorier som overgår naturlovene
Teoretikerne viser til fartstid i hundehold og deltakelse på teorikurs eller åtte ukesamlinger ved et universitet i England. Men de mangler åpenbart ballast i form av praktisk hundearbeid som gir faktiske resultater. De lufter spennende teorier om at hunden «ikke er et flokkdyr», og at det «ikke forekommer lederskap og dominans» i hundeverden. Til tross for dette utøver de selv både ledelse og dominans over sine egne hunder hver dag, når de bestemmer hvor og når de skal spise, hvor de skal gå, når de skal sitte eller ligge, og faktisk hvor de skal oppholde seg til enhver tid. De tauer jo til og med hundene rundt i bånd!
Mennesket dominerer hunden. Men det betyr ikke det samme som å være ondskapsfull!
Synspunktene deres kan virke legitime for folk som ikke arbeider med store familieflokker, men konsentrerer erfaringen sin rundt enkeltindivider i selskapsdyrsformat, og hunder som bor sammen i kollektiv.
Et kollektiv er ikke en flokk, men en gruppe individer som er sammensatt av oss mennesker. En flokk består av en familie som vokser opp sammen gjennom flere generasjoner. Hundekjørere, jegere, og andre som lever med store familieflokker rister på hodet. Fordi disse opplever flokkstruktur, lederskap, hierarki, alfaruller, osv. på daglig basis, og kan ikke forstå trangsyntheten.
La meg fortelle at hunden er en overlevelsesmaskin og et rovdyr. Den er definitivt et flokkdyr. Og den vil definitivt søke etter lederskap. Hvis den ikke får lederskap, vil den instinktivt gi lederskap. Dette er flokkens naturlige overlevelsesmekanisme.
Hunder i KOLLEKTIV på hundeskolen.
Hvis akademikerne hadde sett hvordan hundens egen mor gir den opplæring etter hvert som den blir voksen, ville de blitt skremt og anmeldt alfatispa for brudd på dyrevernloven. Men de fjerner jo valpene fra moren når de er 8 uker gamle, og får ikke se dette. Og her er kjernen av problemet; – nemlig at de forfekter at naturen tar feil, og at de selv vet bedre. I naturen blir dyrene faktisk på daglig basis utsatt for både dominans, lederskap, fysisk påvirkning, og andre «ondskapsfulle» metoder som «atferdskonsulentene» mener de ikke tåler. Har man virkelig lov til å utnevne seg selv til gud på denne måten uten at noen stiller spørsmål?
«Kun positiv forsterkning»??
Er det ikke festlig å se «eksperter» som hevder de benytter «kun positive læringsmetoder» samtidig komme med svært ondskapsfulle, fordømmende og hatefulle utsagn om andre hundetrenere? I fornuftens navn, er ikke dette de samme personene som forkynner at atferd skal endres med premiering og ikke med straff? Gjelder ikke dette i så fall for mennesker også?
Det finnes ekte hundetrenere, blant annet i Sverige, som har utlovet klekkelig dusør til den som kan vise at han eller hun kan dressere en stående fuglehund kun ved hjelp av positiv forsterkning og ”klikker”. Ingen har gjort krav på pengene. Det skyldes naturligvis at det ikke lar seg gjennomføre. Hunden må, som alle andre individer, få beskjed når den gjør feil. Ikke bare når den gjør rett. Når hunden gjør noe galt (for eksempel blir sint på mennesker) MÅ du gi den en tydelig påvirkning.
Jeg vil sitere Ian Dunbar, som bl.a. har en doktorgrad i dyreadferd og har forsket i en mannsalder på kommunikasjon og hierarkibasert sosial atferd hos hunder ved universitetet i Berkeley: «Du kan lære hunden mye gjennom bare å oppmuntre og premiere den riktige adferden, og kanskje legge forholdene til rette slik at den ikke kan gjøre feil. Men du vil ikke oppnå pålitelige resultater før du straffer den for feil adferd. Dette er det største problemet i hundetreningen som folk ikke forstår.» Sitat slutt.
Slike «forskningsresultater» passer naturligvis ikke inn i «atferdskonsulentenes» agenda, og sløyfes sammen med lignende uttalelser fra ekte fagfolk. Straff har ingen ting med å være ondskapsfull eller slem å gjøre! Straff kan være et napp i lenken, en dytt, eller et bestemt «nei!», og påføres bare et par ganger. Hvis straff må påføres mer enn 2-3 ganger, gjøres det feil! Etterpå har du et helt liv med problemet ute av verden, fremfor at både hund og menneske skal leve i en evig frustrert tilstand.
Vi skal naturligvis alltid lære hundene nye øvelser med hjelp av premiering, positivitet, og skryt. Men noen ganger kan det også være nødvendig å fortelle hunden hva den ikke må gjøre. At oppførselen er uakseptabel. Det blir håpløst å fortelle folk at de skal vente til hundens atferd går over av seg selv, eller at den skal lokkes med en pølsebit når den angriper naboer og andre hunder på gaten.
«Atferdskonsulentene» må gjerne fremme sine alternative teorier og metoder hvis de mener de er bedre og gir resultater. Nye metoder vil raskt bli populære av seg selv hvis de faktisk virker. Men hvis opplegget ikke virker eller får oppslutning, blir det bare patetisk å la frustrasjonen over egen mangel på kunnskap og fremgang gå ut over andre.
Hunder med oppdragelse: Ydmyke, tilfredse, vennlige. Pålitelige både på bussen og i sofakroken.
Når mange av oss mener at hunder ikke bør behandles som små mennesker, og at svært aggressive og farlige hunder trenger en sterkere påvirkning for å rehabiliteres, i stedet for å velge den lettvinte veien med å avlive dem, så er det rett og slett fordi vi elsker hunden.
Det er lov å være uenig i dette. Men bør man ikke heller gjøre en innsats for å få gjennomslag for sine egne alternativer, fremfor å bli ondskapsfulle mot konkurrenter med andre meninger? «Atferdskonsulentene» har faktisk startet egne offentlige facebookgrupper med ens formål å kritisere og mobbe navngitte konkurrenter! Hvor ondskapsfull og selvsentrert går det an å være? Mens konsulentene selv lærte sine ferdigheter fra internett og bøker, var de «gamle» hundetrenerne faktisk ute i skauen hele dagen og trente levende dyr!
På grunn av denne oppførselen fra noen enkeltindivider har den akademiske siden i hundenorge blitt redusert til kverulanter som ikke kan tas alvorlig, i stedet for å være de fagmessige bidragsyterne de burde være. Til og med «Hundesport» har trykket både regelrett sjikane og «fagartikler» om hundetrening fra disse «ekspertene» som ikke kan trene hunder.
Hundeeieren må være ærlig mot seg selv!
Når en fersk hundeeier skal søke kunnskap, bør de være logiske og kritiske når de skal velge hvem de skal høre på. Forlang å få se vedkommendes praktiske ferdigheter med egne øyne. Søk veiledning fra noen som faktisk viser deg hundetrening med ekte hunder av kjøtt og blod, og ikke bare kan argumentere og henvise til forskningsrapporter. Vær ærlig mot deg selv og hva du ønsker av hunden din. Det er DU som skal leve med den i 10-15 år. Vi lever nemlig ikke i en teoretisk verden.
Sjokolade: inneholder theobromin, dette stoffet er giftig for hund, 60 mg pr. kg. hund er moderat forgifting, 225 mg. er dødelig. Det påvirker hundens nervesystem, hjerte og muskulatur og er vannutskillende. Symptomer på sjokoladeforgifting viser seg innenfor de første 24 timer etter inntak. Rastløshet, svimmelhet, hjertebank, oppkast, trang til å drikke og hyppig vannlating er noen av symptomene. I USA er sjokolade en av de største dødsårsakene i julen. Så pass på at sjokoladeskålen, sjokoladekaken og konfekten ikke står framme så hunden får tak i det.
