I den snøfrie delen av året kan du glede deg over de sommerlige aktiviteter med hunden. Ski, pulk, snørekjøreutstyr og slede er satt bort. Sykkel og hundevogn er hentet frem.
Hundevogner Tidligere var tohjulsvogner mye brukt. Et problem med sulkien er imidlertid at det er vanskelig å finne riktig balansepunkt, slik at dragene ikke presser hunden ned, eller løfter den opp. Som treningsvogn til å sitte på er derfor sulkien problematisk å bruke.
Med treningsvogner på 3 eller 4 hjul finner du deg imidlertid meget godt tilrette. Saccovognen begynner etterhvert å bli velkjent, og i løpet av de siste par år har det også kommet tyske kvalitetsvognene med hydrauliske bremser på markedet. Flere av disse passer til 8-10 hunder.
Hvordan kjører vi inn hunden? Hunder reagerer forskjellig når de får en doning bak seg, avhengig av livserfaringer og nervetilstand. Fremgangsmåtene vil derfor kunne variere. For den normale hund bør du imidlertid få det til med nedenfor nevnte fremgangsmåte.
Selen trenger normalt ingen tilvenning. Og dersom du lar hunden trekke i løse liner, Nomeforspenning, i stedet for drag, bruker tilvenningen å gå greit. Men dere bør være to om jobben, slik at medhjelperen kontrollerer bremsene for å unngå at vognen innhenter hunden. Velger du å bruke drag kan du klare oppgaven uten medhjelper.
Start på mykt underlag Start treningen på gressbakke, fotballbane eller lignende. Underlaget bør altså være mykt, og så plant som mulig, slik at hunden blir minst mulig forstyrret av hjulenes bevegelse mot underlaget. Ha kobbel på hunden, og start men vanlig plass kommando. Hold gjerne i trekkline/drag de første meterne, slik at du trekker vognen i gang. Overfør litt etter litt trekktyngden til hunden ved at du suksessivt slipper grepet. Vær raskt ute med stormende ros, i det øyeblikket du ser hunden tar initiativ. Og husk: Trygg hundefører = trygg hund, usikker hundefører= usikker hund. Vær derfor forberedt til oppgaven, og tenk på forhånd gjennom hvordan oppgaven skal utføres. Alt etter 3-400 meter kan medhjelperen sette seg på vognen, mens hundeeieren fremdeles er hundens støttespiller og går ved siden av hunden for å gi oppmuntring. Halsbånd og kobbel bruker du bare når du trener inn hunden, og går ved siden av den. Hvis du bruker komtesele må du påse at halsbåndet ikke glir under komten og dermed lager gnagsår.
Innlæring med 2 medhjelpere Etter få gjentagelser går du videre til neste moment, som går ut på å få hunden til å dra med en person sittende på alt fra start. Her er det mange veier å gå, men en fremgangsmåte er denne: Du har med deg 2 medhjelpere. Den ene setter seg i vognen (evt. står på, avhengig av vogntype). Den andre står framme hos hunden og holder den i selen og linene. Eieren setter seg på sin sykkel og sykler 30-40 meter foran og kaller på den. Medhjelperen som holder hunden hjelper hunden med å få vognen i gang, og vips så er det gjort. Hunden vil storme av sted for å komme bort til eieren, som holder avstanden, og fortsetter å sykle et par hundre meter før han stopper og begeistret tar i mot hunden. Medhjelperen som sitter i vognen må foreta myk bremsing uten rykk og napp.
Etter noen gjentagelser er det rollebytte. Eieren sitter i vognen mens medhjelperen sykler. Få dager senere utføres kjøringen uten medhjelpere.
Vognkjøring hos Ketil Reitan ved Røros. Foto Alaskan Husky Tours
Vogn med drag Velger du innkjøring med drag bør du tette til vognens dragfester med silikon dersom det er merkbar slark, slik at unødig skrangling unngås mellom vogn og drag. Andre løse ting som seterygg, wire, styrestag etc. bør teites til. Hold med venstre hånd et solid tak i dragbøylen, slik at draget ikke vil berøre hunden nevneverdig. Ha kobbel på hunden, og gå rolig ved siden av den og gi stormende oppmuntring når du registrerer framgang. Forøvrig kan du gå fram som beskrevet foran.
Kjør ikke vogn til alle tider og på alle typer underlag Når du kaster skjorta har hunden fremdeles pelsen på. Av den grunn må du ta hensyn til temperatur og værforhold. Kjør aldri vogn eller sykle for den saks skyld, når sola er framme og temperaturen er høyere enn 15 plussgrader. Og kjør aldri så lenge at hunden til slutt begynner å vegre. Turens lengde må alltid avpasses etter hundens fysiske tilstand og temperatur. Avslutt når hunden fremdeles har lyst til å løpe.
Fysisk trening Før du starter med vognkjøring må altså hunden ha et tilfredsstillende fysisk utgangspunkt. Og for å få hunden i form har du brukt sykkelen. Når du har kommet så langt i din sykkeltrening at hunden lett traver 10-15 km uten å bli nevneverdig sliten, kan du starte med vogntrening. Snakk med erfarne folk om både treningsopplegg og vanningsrutiner for hunden.
Legg vekt på at vognkjøring og sykling lenger enn 1-2 km skal skje på mykt underlag, dvs. grusvei. Og aldri på varm asfalt.
Du får hjelp i hundeklubben Meld deg inn i din lokale trekkhundklubb hvor du finner folk med erfaring, som gjerne gir råd og veiledning. Mange klubber har også vogner til utlån til klubbens medlemmer på samlinger, medlemsmøter og på felles utflukter.
Klubbadresser får du ved henvendelse til Norges Hundekjørerforbund, tlf. +47 21 02 90 00
Etter å ha mottatt en del tilbakemeldinger på Lar du deg bløffe av konsulentmafiaen?, vil jeg gjerne komme med noen utdypninger angående adferdsteoretikernes bruk av vitenskap. De jukser nemlig med forskningsresultatene.
Utøver du lederskap i hundeholdet? Da er du både uvitende og slem i følge enkelte akademiske ”eksperter”. De hevder at det ikke finnes lederskap eller dominans i naturen.
Solid lederskap gir tilfredse hunder
Mens de fleste av oss betrakter begrepet «lederskap» i betydningen av styring, veiledning og omsorg, har andre bestemt seg for at lederskap er ensbetydende med ondsinnet maktmisbruk. Hvor kommer denne holdningen fra? Har de kun opplevd ledere som gir folk juling og overhøvlinger?
I sin paniske jakt på argumenter for at vi ikke under noen omstendighet må bruke lederskap eller dominans ovenfor hundene våre, tyr teoretikerne til å fabrikkere forskningsresultater. Til tross for at jeg i flere år har vist til en skriftlig bekreftelse på at det er både lederskap og dominans i ulveflokken, fra en forsker de misbruker som kilde, fortsetter akademiske «hundeeksperter» å bedra folk med en løgn. Nå har løgnen blitt gjentatt så ofte at den er allment akseptert som en sannhet.
Hva innebærer denne «lederskapsteorien» som adferdskonsulentene er så sinte på?
Lederskapstrening innebærer at man benytter seg av hundens enestående evne til å samarbeide med en leder i en flokk. Dette er en egenskap hundene har arvet fra ulven.
Hunden får en instinktiv tilknytning til en leder som gir den styring og lar den få utløp for sine medfødte behov for å arbeide. Mennesket har avlet frem en sterk instinktiv trang hos de forskjellige rasene til å utføre spesifikke arbeidsoppgaver. Hunden må få utløp for dette behovet. Hvis den ikke får det, kan man ende opp med et hav av frustrasjon og problemer.
I lederskapstrening er hundens motivasjon rett og slett muligheten til å få utføre arbeid, og samtidig få sosial aksept og trygghet i flokken. Hunden betrakter da instinktivt lederen som det viktigste og mest verdifulle individet i livet sitt. Den oppnår tilfredshet gjennom samholdet og aktivitetene lederen gir den. Derfor følger den lederen i tykt og tynt, og ser hele tiden etter muligheter til å bidra i arbeidet.Hunder som trenes på denne måten er harmoniske, utpreget menneskevennlige, og de har praktisk talt aldri adferdsproblemer.
Lederskapstrening er en ferdighet som må læres av noen som kan det. Hundekjørere, brukshundfolk og jegere er særlig kjent for å ha lange tradisjoner og stor suksess på dette området. Dette er en praktisk ferdighet man ikke kan lese seg til.
Hvis man ikke behersker lederskapstrening, kan man selvsagt lære hunden triks og ferdigheter gjennom kun å premiere den med mat (godbiter). Matbitene dekker et basalt behov hos hunden, akkurat som behovet for arbeid og sosial aksept. Forskjellen er naturligvis at man ikke trenger å være hundens leder for å premiere den med godbiter. Man kan geipe, vise tenner eller gjøre grimaser, og hunden vil allikevel utføre så lenge det er en godbit i den andre enden.
Dette viser at den ikke utfører kommandoen fordi selve oppgaven tilfredsstiller den, eller fordi den ønsker å samarbeide med deg. Den utfører fordi den får mat.
Eksperter som ikke har ekspertise?
«Adferdskonsulenter» og selverklærte etologer i hundebransjen vil ofte hevde at all hundetrening kun skal være premiebasert. De sier at ledelse og dominans er utdatert eller gammeldags og at nyere forskning på ville ulver har bevist dette.
Jeg kan forsikre deg om at det ikke foreligger noen «rapport» eller «vitenskapelige bevis» fra ulveforskere som hevder at lederskap og dominans ikke forekommer i ulveflokken. Dersom du har lest slike påstander noe sted, oppfordrer jeg deg til å faktisk kontrollere kilden det henvises til. Gjør deg opp en ny mening etter at du har lest dette:
Du vil da nemlig finne ut at alle henviser til en og samme artikkel om begrepet «Alfa» («alfahann»/ «alfatispe»). En artikkel som er ført i pennen av en av verdens mest anerkjente ulveforskere, nemlig biologen Dr. L. David Mech. Artikkelen hans har fått en magisk aura for teoretikere og selvutnevnte eksperter, som åpenbart verken har lest eller forstått hva han har sagt.
I artikkelen blir det ikke nevnt et ord om at det ikke finnes lederskap og dominans. Tvert i mot går det frem både i denne og de fleste av de øvrige artiklene hans, at flokken styres av rangordning, ledelse, dominans og underkastelse.
De norske «adferdskonsulentene» og «ekspertene» vil bare ikke innse at det finnes en annen type ledelse og dominans enn den de selv definerer. Dermed tar de all forskning som omhandler dette temaet til inntekt for at hundetrening utelukkende skal foregå ved hjelp av premiering.
Løgnen kan avsløres gjennom noe så enkelt som å lese kilden selv! (1)(2) Men allmennheten sjekker jo aldri akademikernes kildehenvisninger. Man har naturlig nok tillit til at fagfolk skal være oppriktige når de henviser til litteratur.
Hva er det egentlig biologen sier?
Selv om Dr.Mechs artikkel ikke er mulig å misforstå, tok jeg kontakt med mannen personlig for å forsikre meg om at jeg ikke hadde gått glipp av noe. Han bekreftet at jeg hadde forstått ham korrekt, og han redigerte storsinnet en kortfattet skriftlig oppsummering som fjerner enhver tvil. Der står det at ulvene lever i en flokkstruktur og ledes av et dominerende, avlende par. Lederne kontrollerer felles aktiviteter, tilgang på mat, markering, osv. (3)
De som antyder at han sier noe annet, har altså funnet på dette selv.
Hva biologen egentlig forklarte i sin «magiske» artikkel, var at det blir feil å bruke begrepet «alfa» om lederne i ulveflokken fordi de er ledere i egenskap av å være FORELDRE. Det handler om at semantikken er feil, og han ønsker at vi heller bruker begreper som avlende hann, avlende tispe, eller ganske enkelt far og mor om individene som leder flokken. Rett og slett fordi de ikke er fremmede individer som har kuppet makten med vold. Ulvene samarbeider med lederne sine. Dominanshierarkiet er først og fremst en refleksjon av individenes alder, kjønn, og av hvem som avler avkom.
Han forteller at det er ulv i fangenskap som oppretter et dominanshierarki med alfadyr fordi individer som i utgangspunktet er fremmede for hverandre blir tvunget til å leve sammen i en flokk, mens den naturlige ulveflokken består av en FAMILIE som ledes og domineres av det eldste avlende paret.
Han understreker forøvrig at det er rettmessig å bruke alfabegrepet når flokken består av flere sammenslåtte familier, eller når det er flere avlende tisper i en og samme flokk. Men slike flokker forekommer sjelden i naturen.
Norske «eksperter» tar saken!
Hos de Norske teoretikerne ble dette fritt oversatt til at «Lederskapsteorien er lagt død!» og «Teorien om en Alfa-ulv er historie».
FEIL, FEIL, FEIL! Biologen sa noe helt annet! Hvor kom denne fantastiske konklusjonen fra?? Når døde lederskapsteorien?? Og ikke minst: Hvordan kan dette kobles til at hundetrening kun skal foregå ved hjelp av premiering?
Idiotien spredte seg raskt, og lignende uttalelser blir nå ofte presentert under mottoet «en anerkjent forsker har bevist at det ikke forekommer lederskap og dominans i naturen». Det er åpenbart at ingen tar seg bryet med å lese kildehenvisningen, eller tør å si ifra hvis de gjør det.
Dette må være et av de mest fantastiske eksemplene på kildemisbruk noensinne. Man skulle knapt tro at det var mulig. Dr.Mechs artikkel inneholder jo til overmål fremstillinger av hvordan (og hvor ofte) individene i flokken dominerer hverandre basert på posisjonen de har i flokkhierarkiet. Hvordan kan man unngå å se hvor galt denne kilden blir brukt?
Norsk doktorgrad i eventyr og regnbuer?
Til og med en norsk doktorgradstipendiat har sågar skrevet en artikkel som oppgir Dr.Mechs utredning som kilde for at «lederskapsteori er basert på kunnskap som viste seg å være feilaktig».
Jeg håper virkelig at noen plasserer en ekte biolog i panelet når hun skal disputere sin avhandling og tildeles sin doktorgrad i hundetreningsteori. Men det går sikkert bra. For i følge kandidatens egen forklaring så har hun jo både eid én hund selv og opplevd to hunder i barndommen. Så dette oser av praktisk hundeforståelse. Det er mange mennesker over hele landet som eier 20-60 hunder eller flere, og disse bare brenner etter å få en forklaring på hvor feil lederskapsteori egentlig er!
Vår norske «Dr. Hundetrening» forklarer også at lederskapsteori er et nymotens påfunn som sannsynligvis ble innført senere enn prinsippene bak klikkertreningen (??). Dette betyr jo for eksempel at Amundsen ikke brukte lederskap og dominans over sine 52 grønnlandshunder på veien til sydpolen, og at verken skotske gjeterhundtrenere eller norske jakthundtrenere har hatt tradisjon for dette. Teoretikerne praktiserer en logikkregel som sier at «hvis jeg ikke har kunnskap om det, så har det ikke skjedd». Dermed får vi slike tragikomiske utspill.
De har en misforstått oppfatning om at de for enhver pris må bevise at dyrene ikke under noen omstendighet skal domineres, korrigeres eller irettesettes. Derfor oppstår slike tåpelige situasjoner som dette, hvor de strekker seg til feilsiteringer og småsvindel for å konstruere en illusjon om ryggdekning.
Vi vet jo hvordan hunden lærer!
Jeg må bare gjenta hva jeg har sagt om og om igjen: Når dyret premieres for en handling, er sjansene store for at dyret vil gjenta handlingen oftere for å oppnå premien. Dette er metoden vi bruker for å lære hundene nye lydighetsøvelser eller arbeidsoppgaver. Dette er elementær læringsteori. Ingen bestrider at dette virker. Graden av suksess når man skal lære dyr adferder, er bare avhengig av timing, trening, og mekaniske ferdigheter. Premien behøver ikke være en godbit. Har du gjort ting riktig, vil din ros og aksept være verdens sterkeste motivasjon.
Problemet dukker først opp når dyret blir farlig, aggressivt, eller på annen måte viser adferd vi ikke ønsker. Da kan ikke akademikerne gi deg andre råd enn å avlive hunden. Det er for sent å bruke premiering når hunden får sinte utfall og biter barn dere møter på gaten. Da må du nemlig ta i bruk en annen del av læringsteorien: Når dyret opplever konsekvensen av sin egen handling som ubehagelig, er sjansene større for at den ikke vil gjenta handlingen.
Tegningen over: Vi bruker alltid premiering (helst i form av aksept og skryt) når vi skal lære hunden nye øvlser og oppgaver. Men det er håpløst å tro at positiv forsterkning er veien å gå når du skal lær hunden hva den IKKE skal gjøre. Hvis noen forteller deg at du skal «avlede» hundens oppmerksomhet med en premie når den gjør ugang, så har de ikke forstått hvordan hunden lærer. Hunden lærer av konsekvensene av sine egne handlinger. Hvis eieren lokker hunden med en kakebit eller et klikk hver gang den knurrer mot folk på gata, så forsterkes den uønskede adferden av nettop, positiv forsterkning.
Men hvis du har opprettet et tillitsforhold til hunden ved å gi den riktig lederskap fra begynnelsen av, vil du ikke oppleve slike situasjoner i det hele tatt. Teoretikerne har ingen opplæring i lederskapstrening, og de mestrer det derfor ikke selv. Dermed må de overbevise deg om at lederskap er feil, før du rekker å stille spørsmål.
Disse teoretikerne er dobbeltmoralister og opportunister! De tør naturligvis ikke kritisere praksisen med å gi hunder et statisk elektrisk sjokk for å lære dem å holde seg unna sau. Da ville opinionen knust dem. Men hundetrenere som lærer folk å få balanserte og harmoniske hunder ved hjelp av naturlig lederskap, skal kritiseres til døde og henges til tørk som dyremishandlere. Skam dere!
Lojale flokkhunder bare følger etter lederen, og trenger ikke bånd eller bestikkelser.
Jeg forstår så inderlig godt at «konsulentene», «ekspertene» og de «positive hundeskolene» bare ønsker å formidle at premiebaserte treningsmetoder er flotte saker. De har helt rett. Men hundehold handler om mer en å lære hunden nye triks. Mesteparten av tiden skal dere bare leve sammen som en familie. Som en flokk. Det viktigste må da være at dere kan ferdes gjennom tilværelsen uten stadige tumulter og problemer? Selvfølgelig skal du ha lov til å si «nei» hvis hunden er ulydig! Den vil takke deg med sin hengivenhet og lojalitet, og oppsøke deg hvis den er i tvil om noe.
Hunden og ulven er samme art! De er disponert fra naturens side til å bli dominert og veiledet av en leder. Dominans og lederskap handler ikke om å være slem eller maktsyk, men om å gi omsorg, trygghet og veiledning. I naturen gir dette harmoni. En hund som respekterer deg og følger din veiledning vil være trygg og finne seg tilrette i tilværelsen. Du vil oppdage at det knyttes tette bånd dere i mellom, og at dere får et forhold basert på tillit og respekt.
Lik og del denne artikkelen:
Referanser:
Denne artikkelen gjør bruk av en anerkjent biolog som kilde, og i tråd med god praksis for kildebruk fikk vedkommende anledning til å kontrollere, kommentere og foreta endringer før den ble publisert. Kildens kommentar: Dear John, Thanks for your translating the article and sending it to me. Your interpretation of my article is correct, and you have done a great service to publicize the misinterpretation others have made. Dave.
(1) Hør nøye etter hva mannen sier:
(2) Artikkelen om «alfa»-begrepet kan leses her: http://www.wolf.org/wolves/learn/basic/resources/mech_pdfs/267alphastatus_english.pdf
(3) Døm selv om biologen mener at det er lederskap og dominans i ulveflokken, eller ikke:
John, Basically you are correct in your interpretation of my findings. However, I have lightly edited your statement attached to refine it.
Dave.
«The wolves live in a pack structure, lead by a dominating breeding couple. Even if the breeding couple provides leadership, it occurs that subordinate individuals in the pack sometimes take the front position, for example during travel. But even in these cases, decisions made by the dominant breeding couple can change the direction of the pack, even if they do not have the front position. This demonstrates that the breeding couple are in control, and distributes the work tasks when it is convenient. The pack has a system for division of labor. For the pack, the term ‘leadership’ includes initiation of activity in the pack, scent marking, control over food, etc. The breeding couple also has a structure between them, where the female typically provides care for puppies and defense, and the male provides food and initiates the movement needed for hunting. When the breeding couple meet, the female acts subordinate, but the male often gives up his food to her.»
Noen har utrolig nok valgt å bygge hele sin karriere i hundefaget på å kritisere og fordømme andre fagfolk, i stedet for å fremme sine egne metoder og teorier. Jeg synes det er betimelig at de får litt av sin egen medisin. Ikke la deg bløffe av titler og store ord!
Tekst og bilder: John W Henriksen, Skien Hundeskole
Man trenger ikke lenger være dyktig hundetrener for å belære hundeeiere. Man trenger ikke lenger vise frem egne resultater, demonstrere et kobbel veldresserte hunder, eller imponere folk med oppvisninger. Nå er det teoretikerne som gjelder. Det kaller seg «atferdskonsulenter» og «atferdseksperter». De er flinke til å prate på seminarer, skrive kritiske innlegg og diskutere på internett. På denne måten slipper de nemlig å vise frem sine egne evner med dyrene i praksis, eller hva de har oppnådd via egne ferdigheter.
Ekte praktiske resultater i den virkelige verden vektlegges ikke av teoretikerne. Når de kan vise til at hundens nese følger etter en godbit, skal dette være bevis for at den ikke trenger irettesettelse når den gjør noe galt. Argumentene støtter seg til tolkninger av forskningsresultater fra forsøk som registrerer resultater i enkeltstående øvelser og styrte situasjoner, for deretter helt ukritisk å bankes igjennom som sannheter og generelle regler for enhver situasjon i hundens liv.
Konsekvensene er sørgelige. Ferske hundeeiere imponeres og svelger de akademiske fremstillingene rått. Alle klarer å få hunden til å sitte og rulle rundt (så lenge den premieres med en pølsebit), men hundene kan ikke lenger tas med ut blant folk av ren frykt for at de ikke skal oppføre seg ordentlig. Folk tør ikke gi hundene sine oppdragelse lenger, fordi de tror det er feil. Dermed går de glipp av det fantastiske livet man kan ha med en balansert, rolig, og tilfreds hund.
«Eksperter» som ikke kan trene hunder?
Hundeidrett (her representert med noen av artikkelforfatterens hunder som trener på lydighetsprøver)
Hundetrening er jo en organisert idrett! Både i Norge og de fleste andre siviliserte land. Med norgesmesterskap, nordisk-, europeisk-, og verdensmesterskap i en rekke grener. Hvor utøverne bedømmes etter et standardisert regelverk når de presenterer sine ferdigheter i hundetrening. Norge hevder seg for øvrig stadig i internasjonale mesterskap!
Når så den norske «atferdskonsulenten» i sin egen presentasjon av seg selv skryter av erfaring og deltagelse i en rekke grener, er det jo betenkelig at vedkommende ikke engang kvalifiserer seg til opprykk eller får mesterskapstitler. Dette betyr naturligvis bare at alle de andre utøverne faktisk er flinkere enn «eksperten» til å modifisere hundenes adferd!! Dette er ren logikk. Er det hederlig å kalle seg «en av Norges fremste eksperter på hundeatferd» når praktisk talt alle andre utøvere gjør oppgavene bedre?
De ekte vinnerne som virkelig kan trene hunder vet naturligvis hvor skapet står. All verdens læringsteori kan ikke erstatte tusenvis av treningstimer med ekte dyr i den virkelige verden. Når «eksperten» belærer andre hundetrenere, blir det som om gymlærer Hansen skal belære Manchester United om fotball bare fordi han har fullført idrettshøgskolen.
Fagfolk?
Det er merkelig hvordan reglene for valg av fagfolk i hundebransjen avviker fra valg av fagfolk når det gjelder andre fora. Når vi skal velge leverandør i andre bransjer styrer vi unna de som bare bruker tiden på å snakke negativt om konkurrentene.
«Atferdskonsulentenes» innlegg på egne hjemmesider er utelukkende gjengivelser og henvisninger til andres forskning og arbeid. De viser aldri til sitt eget arbeid med hunder. De har knapt et eneste selvprodusert bilde, filmklipp, eller arbeidsbeskrivelser på hjemmesidene sine, men fullt opp med glansbilder de har lastet ned fra nettet, og henvisninger til rapporter om læringsteori fra utenlandske nettsteder. I andre bransjer kalles dette for «bobler» eller «luftslott».
De bygger luftslott rundt seg selv! Og de bygger sin egen narsissistiske virksomhet nærmest utelukkende på fordømmende kritikk av andre kjente fagfolk. Fagfolk som faktisk har klart å oppnå suksess gjennom eget arbeid, uten å kritisere konkurrenter eller å tråkke på andre. Ved å legge ut fordømmende kritikk av kjente og hederlige fagfolk som Cesar Millan, Geir R. Nordenstam, Jeppe Stridh, osv. oppnår «atferdskonsulentene» en oppmerksomhet de ellers bare kunne drømme om. Dette vet de naturligvis godt selv, og velger derfor sine «ofre» med omhu. Dermed får de spalteplass i avisen og i «hundesport» uten at de må vise frem sine egne ferdigheter.
For selv kan de jo ikke trene hunder. Og de vil for enhver pris unngå å rette søkelyset mot dette og sine egne lettvinte løsninger, som bl.a. består i medisinering og avliving av vanskelige hunder. Er det ingen som lurer på hvorfor de ikke får med seg noen kjente hundetrenere på svertekampanjene sine? Det er naturligvis fordi gode hundetrenere vet bedre.
Derfor må de hente støtte i henvisninger til akademiske forskningsresultater de selv «tilpasser», samt hos andre «atferdskonsulenter» og hundeklubber som lar seg imponere av argumentasjon fremfor resultater som kan ses med egne øyne. Enkelte hundeskoler som sliter med å få oppmerksomhet på hederlig vis, henger seg også på. De skaffer seg faktisk kunder gjennom å skrive hva de synes andre velkjente hundetrenere gjør feil, i stedet for å vise hva de selv kan få til. Og folk biter på!
Artikkelforfatteren og Cesar Millan ved hans hundesenter i Los Angeles. Cesar er en varm og vennlig person som lever helt spartansk. Han uttaler seg aldri kritisk om noen, og har viet livet til å redde hjemløse, mishandlede, og skadede hunder. Inntektene fra TV og seminarer går også til humanitære prosjekter i hele verden. Cesar betraktes som en trussel av de norske «atferdskonsulentene» fordi han går dem i næringen med ekte resultater. Dessuten er han jo kjendis, og dermed en inngangsbillett til mediedekning.
Geir Nordenstam med sin flotte Dobermann. Geir har trent tusenvis av hunder gjennom 50 år og solgt over 50.000 bøker om hundeoppdragelse og trening. En lang rekke utøvere i Norsk hundeidrett med nasjonal og internasjonal suksess har lært ferdighetene sine hos Geir, og mange hundeskoler over hele landet har instruktører utdannet ved Nordenstam Hundeskole. I følge «atferdsekspertene» er han gammeldags, og metodene hans «virker ikke».
Hva er det egentlig de driver med?
Å finne fyldig dokumentasjon på resultatene av «atferdskonsulentenes» arbeid med hunder er en prøvelse. Jeg har hatt den tvilsomme gleden av å se tv-opptak av et par eksempler, hvor det er åpenbart at ikke engang «eksperten» selv forstår hvor mislykket forsøkene på rehabilitering var:
Det første tilfellet omfattet en hund som gikk til hysteriske angrep på trillekofferter. Jeg tipper mange hundetrenere satt og vred seg i stolen når de fikk se dette. «Atferdskonsulenten» foreskrev et opplegg med gradvis tilnærming som varte i ukevis, uten å oppnå pålitelige resultater. Hundeeierens holdning og oppførsel i situasjonen ble knapt nevnt. En hvilken som helst god hundetrener hadde stanset denne uønskede adferden på timen. Skal det virkelig være tillatt å kalle seg fagperson, når man ikke engang har fagkunnskap nok til løse en såpass enkel oppgave? – Og i tillegg å være freidig nok til å kritisere de som kan?
Jeg synes det er et åpent spørsmål om det er god dyrevelferd å la hunden leve slik i frustrasjon i månedsvis fremfor å sette en stopper for problemet der og da.
Det andre eksemplet var virkelig hårreisende, og omfattet en hund som til tross for sitt elskelige vesen kunne gjøre utfall med knurring og glefsing. «Atferdskonsulenten» satte den med ryggen mot veggen i et fremmed rom og veivet med armene rundt hodet på den for å «evaluere». Milde himmel! I stedet for å lære hundeeieren hvilken holdning og hvilke øvelser som skulle til for å løse dette problemet på et par uker, ble både hunden og eierfamilien presset igjennom et langvarig tragisk opplegg uten lederskapsøvelser eller korrigering.
Etter en stund anbefalte «eksperten» at hunden skulle medisineres. Når dette ikke gav resultater, anbefalte hun å avlive hunden. Jeg kan ikke med min beste vilje forstå at hunder og eiere skal bli utsatt for en slik prøvelse uten at det stilles spørsmål ved «atferdkonsulentens» kompetanse. Dette er skandaløst.
Hunden snappet, og «konsulenten» skvatt unna, uten å forstå at hun dermed forsterket adferden. En hundetrener ville stått fast, trygg og rolig, og kanskje til og med gitt en korrigering. Denne hunden var ikke engang særskilt utagerende. For en farse! Skal dette virkelig være mer dyrevennlig enn å gi hunden en dytt og et napp i dressurlenken?
Teorier som overgår naturlovene
Teoretikerne viser til fartstid i hundehold og deltakelse på teorikurs eller åtte ukesamlinger ved et universitet i England. Men de mangler åpenbart ballast i form av praktisk hundearbeid som gir faktiske resultater. De lufter spennende teorier om at hunden «ikke er et flokkdyr», og at det «ikke forekommer lederskap og dominans» i hundeverden. Til tross for dette utøver de selv både ledelse og dominans over sine egne hunder hver dag, når de bestemmer hvor og når de skal spise, hvor de skal gå, når de skal sitte eller ligge, og faktisk hvor de skal oppholde seg til enhver tid. De tauer jo til og med hundene rundt i bånd!
Mennesket dominerer hunden. Men det betyr ikke det samme som å være ondskapsfull!
Synspunktene deres kan virke legitime for folk som ikke arbeider med store familieflokker, men konsentrerer erfaringen sin rundt enkeltindivider i selskapsdyrsformat, og hunder som bor sammen i kollektiv.
Et kollektiv er ikke en flokk, men en gruppe individer som er sammensatt av oss mennesker. En flokk består av en familie som vokser opp sammen gjennom flere generasjoner. Hundekjørere, jegere, og andre som lever med store familieflokker rister på hodet. Fordi disse opplever flokkstruktur, lederskap, hierarki, alfaruller, osv. på daglig basis, og kan ikke forstå trangsyntheten.
La meg fortelle at hunden er en overlevelsesmaskin og et rovdyr. Den er definitivt et flokkdyr. Og den vil definitivt søke etter lederskap. Hvis den ikke får lederskap, vil den instinktivt gi lederskap. Dette er flokkens naturlige overlevelsesmekanisme.
Hunder i KOLLEKTIV på hundeskolen.
Hvis akademikerne hadde sett hvordan hundens egen mor gir den opplæring etter hvert som den blir voksen, ville de blitt skremt og anmeldt alfatispa for brudd på dyrevernloven. Men de fjerner jo valpene fra moren når de er 8 uker gamle, og får ikke se dette. Og her er kjernen av problemet; – nemlig at de forfekter at naturen tar feil, og at de selv vet bedre. I naturen blir dyrene faktisk på daglig basis utsatt for både dominans, lederskap, fysisk påvirkning, og andre «ondskapsfulle» metoder som «atferdskonsulentene» mener de ikke tåler. Har man virkelig lov til å utnevne seg selv til gud på denne måten uten at noen stiller spørsmål?
«Kun positiv forsterkning»??
Er det ikke festlig å se «eksperter» som hevder de benytter «kun positive læringsmetoder» samtidig komme med svært ondskapsfulle, fordømmende og hatefulle utsagn om andre hundetrenere? I fornuftens navn, er ikke dette de samme personene som forkynner at atferd skal endres med premiering og ikke med straff? Gjelder ikke dette i så fall for mennesker også?
Det finnes ekte hundetrenere, blant annet i Sverige, som har utlovet klekkelig dusør til den som kan vise at han eller hun kan dressere en stående fuglehund kun ved hjelp av positiv forsterkning og ”klikker”. Ingen har gjort krav på pengene. Det skyldes naturligvis at det ikke lar seg gjennomføre. Hunden må, som alle andre individer, få beskjed når den gjør feil. Ikke bare når den gjør rett. Når hunden gjør noe galt (for eksempel blir sint på mennesker) MÅ du gi den en tydelig påvirkning.
Jeg vil sitere Ian Dunbar, som bl.a. har en doktorgrad i dyreadferd og har forsket i en mannsalder på kommunikasjon og hierarkibasert sosial atferd hos hunder ved universitetet i Berkeley: «Du kan lære hunden mye gjennom bare å oppmuntre og premiere den riktige adferden, og kanskje legge forholdene til rette slik at den ikke kan gjøre feil. Men du vil ikke oppnå pålitelige resultater før du straffer den for feil adferd. Dette er det største problemet i hundetreningen som folk ikke forstår.» Sitat slutt.
Slike «forskningsresultater» passer naturligvis ikke inn i «atferdskonsulentenes» agenda, og sløyfes sammen med lignende uttalelser fra ekte fagfolk. Straff har ingen ting med å være ondskapsfull eller slem å gjøre! Straff kan være et napp i lenken, en dytt, eller et bestemt «nei!», og påføres bare et par ganger. Hvis straff må påføres mer enn 2-3 ganger, gjøres det feil! Etterpå har du et helt liv med problemet ute av verden, fremfor at både hund og menneske skal leve i en evig frustrert tilstand.
Vi skal naturligvis alltid lære hundene nye øvelser med hjelp av premiering, positivitet, og skryt. Men noen ganger kan det også være nødvendig å fortelle hunden hva den ikke må gjøre. At oppførselen er uakseptabel. Det blir håpløst å fortelle folk at de skal vente til hundens atferd går over av seg selv, eller at den skal lokkes med en pølsebit når den angriper naboer og andre hunder på gaten.
«Atferdskonsulentene» må gjerne fremme sine alternative teorier og metoder hvis de mener de er bedre og gir resultater. Nye metoder vil raskt bli populære av seg selv hvis de faktisk virker. Men hvis opplegget ikke virker eller får oppslutning, blir det bare patetisk å la frustrasjonen over egen mangel på kunnskap og fremgang gå ut over andre.
Hunder med oppdragelse: Ydmyke, tilfredse, vennlige. Pålitelige både på bussen og i sofakroken.
Når mange av oss mener at hunder ikke bør behandles som små mennesker, og at svært aggressive og farlige hunder trenger en sterkere påvirkning for å rehabiliteres, i stedet for å velge den lettvinte veien med å avlive dem, så er det rett og slett fordi vi elsker hunden.
Det er lov å være uenig i dette. Men bør man ikke heller gjøre en innsats for å få gjennomslag for sine egne alternativer, fremfor å bli ondskapsfulle mot konkurrenter med andre meninger? «Atferdskonsulentene» har faktisk startet egne offentlige facebookgrupper med ens formål å kritisere og mobbe navngitte konkurrenter! Hvor ondskapsfull og selvsentrert går det an å være? Mens konsulentene selv lærte sine ferdigheter fra internett og bøker, var de «gamle» hundetrenerne faktisk ute i skauen hele dagen og trente levende dyr!
På grunn av denne oppførselen fra noen enkeltindivider har den akademiske siden i hundenorge blitt redusert til kverulanter som ikke kan tas alvorlig, i stedet for å være de fagmessige bidragsyterne de burde være. Til og med «Hundesport» har trykket både regelrett sjikane og «fagartikler» om hundetrening fra disse «ekspertene» som ikke kan trene hunder.
Hundeeieren må være ærlig mot seg selv!
Når en fersk hundeeier skal søke kunnskap, bør de være logiske og kritiske når de skal velge hvem de skal høre på. Forlang å få se vedkommendes praktiske ferdigheter med egne øyne. Søk veiledning fra noen som faktisk viser deg hundetrening med ekte hunder av kjøtt og blod, og ikke bare kan argumentere og henvise til forskningsrapporter. Vær ærlig mot deg selv og hva du ønsker av hunden din. Det er DU som skal leve med den i 10-15 år. Vi lever nemlig ikke i en teoretisk verden.
I Svenske Hundsport finner vi et innlegg skrevet av Barbro Börjesson. Det handler om «velurpøblene». Du vet – de som kan løse det meste ved å fôre hunden med kjøttboller. Et flott innlegg, og det er imponerende at noen så kunnskapsrik som Barbro gidder å bry seg! Anders Hallgren, velurpøbelen selv, fikk et sårt tiltrengt spark bak og gikk over på defensiven med et patetisk forsvarsinnlegg i neste nummer av Hundsport.
Når jeg leser hva Anders skriver, lurer jeg på om han bevisst lyver eller om han er helt blottet for praktisk erfaring med hunder. Jeg synes det er litt skummelt at Hundesport lar herr Hallgren slippe til måned etter måned. Men på den annen side fikk vi i hans siste innlegg vite at mellom 50 og 75 prosent av våre hunder lider av posttraumatisk stressyndrom. Dette må vel være noe for SKK å ta tak i umiddelbart. Så svak mentalitet kan vi vel knapt fortsette å avle på…?
Pur løgn! Hallgren forklarer blant annet i sitt forsvar at hundemor er snill og tolerant, og ikke oppdrar sine valper i menneskelig forstand… Jeg lurer på hvor mange kull Hallgren har oppfostret, og av hvilke raser? Jeg har da sett mer enn én gang hvordan tispene eller andre flokkmedlemmer lærer valpene hva NEI betyr, og de fleste oppdretterne jeg kjenner har gjort det samme. Da er det IKKE snakk om å tilby kjøttboller!
Hvis man skal lære hunden hva stopp betyr, forteller Hallgren at man kan gi den skryt før den hisser seg opp når den ser en katt (samme sak med hare antar jeg) og belønne med en godbit. Javisst, du leste riktig – før den hisser seg opp! Tillat meg å tvile på at herr Hallgren har hatt en vorster i jakthumør ved siden av seg når det dukker opp en hare. Den hunden han rekker å skryte av og belønne før den hisser seg opp, ville jeg ikke hatt. Men i rettferdighetens navn så har jeg muligens en sjelden gang sett en fuglehund som heller vil ha kjøttbolle enn å jage hare. Jeg tror de fleste av disse er skutt eller gitt bort til ikke-jegere…
Hunder som er oppdratt etter den myke skolen er lykkeligere, påstår Hallgren, og det skal synes på lang avstand. Snakk om tullprat! De lykkeligste hundene jeg ser, er lydige hunder som kan gis frihet og anledning til å engasjere seg i det en hund er skapt for! Hvor mange av velurpøblene kan slippe sine hunder løs og ha kontroll på dem?
Hvorfor bryr jeg meg? Problemet er at det finnes mange uerfarne mennesker som tror på hva velurfolket sier og skriver, og som oppsøker «instruktører» og adferdskonsulenter som lover at alt kan fikses med myke metoder. At disse kurslederne eksempelvis aldri har trent en vorster eller noen form for jakthund i det hele tatt, nevnes aldri. Deretter, når den lille øyestenen har blitt noen år eldre og utviklet jaktlysten sin fullt ut, og man ikke kan la den få gå løs uansett hvor mange kjøttboller man lokker med, kan det være for sent. For mange hundeeiere vil det bli mer eller mindre umulig å håndtere hundene sine, og da får man ikke lenger hjelp av godbitfolket! Da får man beskjed om at hunden er umulig. Tro meg, jeg har møtt flere slike ekvipasjer.
Teori I innledningen til Hallgrens spalte i Hundsport kan du lese at han brukte mer enn 35 år på å studere hunder og menneskelig psykologi. Studere og studere fru Blom. Jeg har møtt forferdelig mange dyktige hundefolk opp gjennom årene, men jeg har stadig til gode å treffe noen som har sett eller hørt om hunder trent av Hallgren. Kanskje jeg ikke har møtt de riktige menneskene?
Og praksis Barbro har jeg kjent til i mange år. Hun har sikkert studert en del hun også, men viktigere er det at hun har arbeidet med hunder og dressur mesteparten av sitt liv, helt frem til i dag. Hun har dessuten vist gang på gang hvilke resultater hun kan oppnå. Det er ikke rart at Hallgren er sjalu. Misunnelsen lyste også igjennom når Hallgren for en tid tilbake kommenterte Cesar Millan, en annen mann som viser suverene resultater fremfor å ”studere” og komme med virkelighetsfremmed skitprat. Jeg vet ikke om Hallgren har hakket på Jeppe Stridh også. Men Jeppe er også en som lever av å trene hunder og kan vise til gode resultater – helt uten bruk av kjøttboller.
Lyst til å tjene penger? Opp gjennom årene har jeg spurt noen av dem som arbeider med godbitdressur om de kan være villige til å komme hit og gjennomføre et kurs for en gjeng jaktsultne kontinentale fuglehunder. Jeg har tilbudt 1000 kroner i timen pluss reisekostnader – forutsatt at de kan demonstrere akseptable resultater naturligvis. Til dags dato har ingen tatt imot tilbudet. Litt merkelig synes jeg. Den timelønna burde være forlokkende – hvis ikke det bare er skitprat og løgner de kommer med på hjemmesidene sine… Tilbudet står, så hvis du vil tjene en slant hører jeg gjerne fra deg! Du kan gjerne vise frem hvor glade og lydige dine egne hunder er også. Jeg stiller kurshunder til disposisjon, og jeg vil også filme kurset. Vi er mange som mer en noe annet ønsker å lære oss å bruke kjøttbollemetoden, og samtidig få gode resultater.
Barbro Börjesson arbeidet i mange år som lærer ved Hundeskolen i Sollefteå. Hun har forfattet flere hundebøker og er velkjent som SVT`s hundeekspert, med flere TV programmer bak seg. Hun er også en svært merritert deltaker i brukshundsporten, og dessuten en anerkjent oppdretter av Schäferhund gjennom en årrekke. Börjesson ble i 2006 tildelt Djurskyddsföreningens journalistpris. Den beste belønningen kommer fra sjefens hjerte – og ikke fra lommene hans, sier Barbro! Nettopp som Geir Nordenstam gjennom et helt liv har meddelt norske hundeiere. Men hvem er villig til å ta det budskapet innover seg?
Nå blir det bare for mye av alles ”meninger og kunnskap”. Så nå må jeg sette ned foten, og si i fra! Det skrives mye i ulike blader og bøker om hvor søte hundene er, og hvor lett det er å oppdra dem. Men virkeligheten er ikke like rosenrød og velduftende. Jeg leste nylig at hannhundene i en av våre «nye» raser kan veie helt opptil 100 kg, og at vaktinstinktet er merkbart. I samme beskrivelse står det at rasen er egnet som familiehunder! Det henger jo ikke på greip! Vil du som har skrevet om denne rasen ta ditt ansvar dersom det går galt for familien?
Hundenes trofaste støttespiller, Anders Hallgren (beklager Anders, jeg pleier vanligvis ikke å henge ut noen, men her kan jeg ikke tie stille), skriver at «Begrepet lederskap kan vi glemme, kaste det bort! Det er ikke noe å ha”. Anders forklarer at «vi er allerede hundens leder. Vi trenger ikke tenke på det. Det den naturlige leder gjør, er å ta initiativ til jakt, velge jaktbytte, og avslutte dagen. Alt dette gjør vi allerede». Hvem kan med hånden på hjertet si at de lever opp til dette? Hvor mange mennesker kan rekke opp hånden og si at de har kontrollen når det dukker opp en katt eller noe annet som hunden vil jage? Avbryter hunden jakten så snart den merker at det er «feil» bytte? Altså et bytte som hundens fører ikke har valgt ut? Påstanden kan i og for seg stemme om det gjelder aktive jakthunder og tjenestehunder. Men jeg tror ikke at Anders Hallgren mener at det bare er jegere og tjenestemenn som er naturlige ledere for hunder. Eller..? Den siste delen, «Avslutter dagen», kan muligens stemme for de fleste av oss. Men hvis hunden, til tross for at nattlampen er slukket, ligger der i helspenn for ikke å gå glipp av at heisen starter eller at noen stenger en dør i underetasjen, da stemmer jo ikke dette heller.
Når det ble kjent i media at jeg ble angrepet av en stor hund og hadde blitt stygt bitt, så kom forklaringene fra dere som ikke engang hadde vært til stede. Jeg hadde ”rykket i kobbelet” eller ”kastet noe på hunden”. Jeg hadde ”viftet med hendene” og ”stirret på den”, og hadde derfor bare meg selv å takke. Vet dere at dere lyver? Ingen av deres påstander stemmer. Er dere klar over hvor forferdelig språkbruken deres er? Jeg har ofte undret på hvor dere som tilhører det ”myke instruktørkorpset” har lært å bruke så mange banneord når dere skal nedvurdere dem dere ikke sympatisere med. Både muntlig og skriftlig. Og mangelen på evnen deres til å lytte og å vise litt høflighet, selv mot dem dere er uenige med. Dere opptrer jo helt forferdelig i så mange ulike sammenhenger! Når jeg så på, og lyttet til dere i programmet Debatt, om temaet «Huset fullt av hunder», skammet jeg meg både som menneske og hundevenn. Hvem har oppdratt dere? Er det mulig at begrepet oppdragelse er ukjent for både mennesker og hunder i deres filosofi? Dere oppfører dere jo på linje med hunder som ikke har oppdragelse. Jeg er overbevist om at dere følte dere stolte når dere senere fikk se innslaget på video. Akkurat på samme måten som en hund kjefter og bråker bak et gjerde, og skjeller ut dem som har våget å gå forbi på utsiden. Etterpå venter hunden i spent opphisselse på neste anledning til å hevde seg!
Tenk om det er slik, at dere som sier at dere er så myke og snille, og bare gir positive forsterkninger, innerst inne egentlig bare er pøbler og bøller i forkledning. Æsj. Dere oser av sekten Livets Ord.
