Forskerne oppdrog 2 hundeflokker og 2 ulveflokker på identisk måte for å finne ut mer om hvordan domestiseringen har påvirket hundens psykologi, og fant at hunden er enda mer tilpasset et regime med dominans og underkastelse enn sin forfar, ulven. Våre forfedre avlet hunder til å bli helt underdanige og avhengige av menneskets ledelse. Hunden din samarbeider faktisk ved å underkaste seg.
Ulvene spiser sammen, men hundene har et strengt hierarki og forventer å bli fortalt hva de skal gjøre.
ULVER SAMARBEIDER – HUNDER UNDERKASTER SEG.
Av Virginia Morell, Gjermund Lindstad (oversetter)
Oppdrett for avhengighet og ikke samarbeid, kan ha vært hovedfokus i tidlig domestisering.
For hundeelskere har to forskere i komparativ psykologi lagt frem en oppsiktsvekkende konklusjon på hvordan domestiseringen av ulver i de tidligere tider skjedde.
Dr. Zsofia Viranyi. MSc Biology, PhD Ethology, og Dr. Frederike Range, MSc Psychology, PhD Animal Psychology (Foto: Messerli Research Institute og Wolf Science Center)
Mange forskere har trodd at da mennesket begynte å domestisere ulver var det for å frembringe samarbeidsadferd. Dette for å få de til å rette seg mot menneskelige ønsker og behov.
Men når de to forskerne ved Messerli Research Institute at the University of Veterinary Medicine Vienna gjennomførte studier av flokker av ulver og hunder som hadde blitt født og oppvokst i et kontrollert miljø, så fant de at det var ulveflokkene som var samarbeidsvillige og tolerante, og ikke hundeflokkene. Hundeflokkene utviklet strikte og lineære hierarkiske samfunn med tydelige dominante og subdominante individer hvor det var tydelige krav til underkastelse hos de ranglave individene.
Range og hennes kollegaer gjennomførte studier på hunde- og ulveflokker blant annet ved å gi dem en toleransetest i forhold til mat.
Fra hundeflokken tok forskerne et individ høyt på rangstigen og satte sammen med et ranglavt flokkmedlem, og utfordret dem med et måltid mat. Så gjorde de det samme med medlemmer fra ulveflokken.
I alle forsøkene med hunder så dominerte den høyere rangerte hunden måltidene fullstendig og spiste alltid først, mens for ulvene så hadde også de lavere rangerte individene også tilgang til maten og fikk lov til å spise samtidig med et høyere rangert individ. Sporadisk var de dominante ulvene «mildt aggressive» mot lavere rangerte individer. Mens en lavere rangert hund ikke en gang ville prøve. En høyere rangert hund viste i undersøkelsen at den minste overtredelse av reglene ville bli slått hardt ned på.
«Ulvene samarbeider veldig godt med hverandre, og når det oppstår uenigheter, eller når de må ta en «felles» beslutning, er det mye kommunikasjon eller «snakking» først», sierRange. Det samme skjedde ikke med forskningssenterets hundeflokker. Selv ved den minste uenighet kunne en hund som var høyt på rangstigen reagere aggressivt mot et subdominant individ.
De to forskerne Range og Viranyi antok at forholdet mellom hund og mennesker følger en hierarkisks modell der mennesket er « the top dog» i stedet for den samarbeidsvillige slik det er i en ulveflokk.
Ut fra dette mener Range at hele antagelsen om hvordan hunder og mennesker samarbeider må revurderes. Range mener at våre forfedre avlet hunder til å bli helt underdanige og avhengige. «Det handlet altså ikke om et felles mål, sier Range, men det handlet om at hunder skulle leve sammen med oss uten konflikt. Vi forteller dem (hundene) noe, og de adlyder».
Jane Serpell, etolog ved Universitetet i Pennsylvania, sier at analysen som er gjort av Range er et fantastisk arbeid og studie. Det er imidlertid ikke dette budskapet den etablerte hundetrenerverden ønsker å høre. I dette miljøet kan ikke ord som dominans nevnes. Serpell er tydelig på at egenskapen dominans er høyst til stede i våre hunder, selv om det er klare raseskiller. Andre forskere har gjennom studier vist at når hunder som pudler og labradorer har vært i flokker så har de vært langt mer aggressive enn for eksempel malamuter og schæfere.
Monique Udell, spesialist på dyrs adferd fra Oregon State University, Corvallis fremla på samme møte sin egen studie som støtter opp om Rangers teorier om at hunder venter på ordre. For å finne ut om hunder kunne være individuelle problemløsere presenterte hun en studie med 20 voksne hunder, hvor 10 kom fra kenneler og 10 var individuelle kjæledyr. Hundene fikk hver sin forseglede boks med pølse inni. Hvert individ fikk to minutter til rådighet for å «knekke koden» og få ut pølsebiten. Ingen hunder klarte det, de fleste prøvde ikke en gang. Samtidig klarte 8 av 10 ulver det, det samme gjorde også hundevalper. Dette indikerer at hunder ikke er mindre kapable, men etter hvert som hunder vokser opp blir de mer og mer avhengige av sin eier og individuell adferd blir fortrengt/hindret.
Viktig å vite var at når de voksne hundene ble støttet av sine eiere så klarte de også, på samme måtee som ulver og valper å åpne boksene. Dette understøtter Range sin teori.
Så lenge voksne hunder er avlet til å undertrykke sin egen selvstendighet er det vanskelig å vite hvordan deres normale problemløsningsevne egentlig er sa Udell. Kanskje må vi gi Fido en kommando for å finne det ut?
Lederskap handler om respekt. – Begge veier!
De nyankommede akademikernes inntreden i hundesaken, og deres kritikk av lederskap i hundeholdet, skaper frustrasjon også i de etablerte hundemiljøer. Utfallene mot lederskap forteller meg at disse ”nye” mangler både kunnskap og kultur. Det er ikke rart. For disse ”nye” og unge svermere, har nemlig aldri deltatt i utviklingen av den Norske Hundekultur.
De har derfor ikke læring på hva lederskapsbegrepet innebærer. Beleste er de, men de mangler selve fundamentet i hundesaken!
Det er derfor på sin plass å riste disse litt i kinnskinnet.
Dette burde ha vært unødvendig, men de vi snakker om er IKKE hundefolk! Dette er unge og villfarne mennesker av tiden vi lever i. Hvor alt skal være tillatt. Også det å gjøre hån av, og å mistenkeliggjøre gründerne i norsk hundekultur.
Deres synsninger og holdninger (Ofte med henvisning til utenlandske referanser, hvis troverdighet henges på knaggen forskning), er en fremgangsmåte de benytter for å bygge opp sin autoritet rundt sine meninger. Hvilket de føler er nødvendig, da de selv tydelig gir uttrykk for mangel på grunnleggende erfaring om hund.
Forskning i praksis – et langt liv i hundens tjeneste
Den som skriver dette, har i de siste 40 år arbeidet systematisk med planopplæring av hunder og hundeeiere innen disse områdene: Dressurkurs på alle NKK nivåer, lydighetskonkurranser på alle nivåer, hverdagslydighet, brukshunddressur, hundekjøring, sledehundkjøring. (Herunder også langdistanse- og konkurransekjøring med sledehunder.) Samt læring på geiter, gris, rev og katter. Og studier av disse arters samliv med hund.
Kennelen ble etablert, med oppdrett av ulike raser. Fordi vi på et tidlig tidspunkt innså, at dersom vi skulle få kunnskap om hundenes levesystem, måtte det etableres et «hundeuniversitet».
Nordenstam Hundeskoles kennel har muliggjort studier av hunders opplæring av hverandre gjennom flere tiår, i så vel familiegrupper som i kollektiv.
Dette Hundeuniversitetet kom etter hvert til å bestå av inntil et 50 talls hunder av ulike raser, og av både familiegrupper og kollektiv. Vi fikk derved gjennom flere tiårs arbeid, en enestående mulighet til å studere hundenes atferd og levemønster gjennom livsløpet. Og dessuten fikk vi et godt grunnlag til å sammenligne vår egen forskning på hunders oppdragelse av hverandre, med hva andre ute i verden kom fram til i sine analyser av hunders oppførsel.
Vårt fortrinn har utvilsomt vært at vi har hatt disse hundene fra vugge til grav.
Og jeg skulle gjerne vite hvilke norske og utenlandske forskere som har hatt anledning til å gi seg slike muligheter for å lære. Og vi stopper ikke her. For i 2009, legger vi igjen opp til nye prosjekter som skal gå over flere år. Denne gang med 2 ulike familiegrupper. Prosjektgruppen er i gang.
Undertegnede gjennomførte på `80-tallet en rekke kurs ved Staten Hundskole i Sollefteå, den gang kalt ”verdens hundesentrum”. Og hadde tett kontakt med Sven Järverud, Barbro Børjesson og Erik Wilsson.
Bakgrunnen for å synes noe om det som skjer i tiden burde derfor være tilstede!
Lederskap, styring, kontroll, og samhandling.
Nødvendigheten av Lederskap er tuftet på kunnskapen om hvordan hunder ”er skrudd sammen”. Og den Norske Hundekultur, har grunnleggende prinsipper for å ta ansvar for arbeidet med hund, og å legge forholdene til rette slik at hundens liv og trivsel blir ivaretatt på best mulig måte. Til nytte og glede for alle.
Derfor står alltid hundens ve og vel i fokus, når vi som bekjenner oss til denne kultur trener og behandler våre hunder.
Lederskap handler nemlig om respekt, og ikke ubehag og frykt.Dessuten handler lederskap om omsorg, styring, kontroll, og nærhet til hunden med følelse og varme i alt dressurarbeid. SÅ: Mine damer og herrer. Hvis dere har syntes at Lederskap har vært mystisk, så bør dere vite hva Lederskap står for nå!
Felles sitt på vippe på vårt kurs uten pølsebruk.
GRUNNLEGGENDE TANKER AV GUNNAR SOOT som i 1950 skrev:
”Enhver som anskaffer seg et dyr, pådrar seg ansvaret for et liv; og den som vil ha en hund, skal ganske særlig være klar over det. Hunden er nemlig helt avhengig av mennesket. De fleste gleder og sorger hunden får i sitt liv, kommer fra oss.
Det er tusener i alle land som anskaffer seg en hund, uten å vite noe om hunder, ja, som mener at det ikke er nødvendig å vite noe. Bare hunden får mat nok, klarer den resten selv, mener de.
Og hunden klarer seg også, den tar imot livet slik det blir budt den, logrer mot sin herre, og får den mat nok, blir den rundt og fet. Det må jo bety at den har det bra.
Men spørsmålet er om den har det bra nok. For en hund vil alltid logre mot sin herre, hvordan den enn har det, og er den for fet og rund har den det helt unaturlig.
Det er et sørgelig faktum at mange som elsker sin hund, inntil avguderi, i virkeligheten bare plager den. De tenker på hunden fra sitt standpunkt, de snakker stolt om at den er akkurat som et menneske og forstår allting. Men den er en hund.
Om hundene kunne organisere seg, ville de bli enige om dette opprop til menneskene:
«Forsøk å tenke litt mindre på dere selv, når dere tenker på oss.
Det er ikke god mat og kjæling som er hovedsaken for oss.
Vi vil komme i mer kontakt med dere. Gi oss mer bevegelse og noe å gjøre. Vi vil ha noe å glede oss til hver dag, noe mer enn et fylt matfat. Gjør oss glade! Det skal så lite til. Men det skal ikke meget til for at dagene blir rene fengselsopphold for oss heller.
Vi ber ikke om å bli forstått, ingen kan forstå en annen. Det vi ber om er bare om lov til å utvikle de evner og sanser vi har. Det er det som kalles å leve”.
Sitat slutt.
Kloke ord av kaptein Gunnar Soot for 59 år siden. Grunnleggeren og organisatoren for bruk av hund i Det norske Forsvar i nyere tid.
Og denne tenkning er grunnmuren i lederskapet!
Vi, som representerer denne kulturen, står for et ærlige og realt hundehold, bygget på en lang tradisjon og kunnskap. Fritt for fjas og velurfjams, klikkere og pølsedressur.
Den Norske og Nordiske hundetradisjon og hundeforståelse, er altså tuftet på en grunnleggende respekt for hunden, hvor suksessivt utviklede læremetoder gjennom de siste 100 år, har vært grunnlaget for resultatene vi kan vise til.
Resultater i lydighetsdressur, brukshunddressur, jaktdressur, ettersøksdressur og sledehunddressur på det høyeste internasjonale nivå. Hvor grunntanken er å styre hunden med hodet, med hjelp av velfundert kunnskap og metoder som fungerer. Med det for øyet, å få en vel fungerende hund til nytte og glede.
Forfatteren på sledetur med sine Malamutter, som bla a. gjennomførte Femundløpet i 1993
Bruken av hunden i menneskes tjeneste i norsk sammenheng, kom i fokus fra 1911 og videre framover i 1970 årene. Da var fremdeles brukshundtanken styrende. De senere år har hunden dessverre i økende grad blitt mer en selskapshund.
Samfunnets urbane utvikling brakte etter hvert Brukshundtradisjonene i skyggen, på bekostning av det å bare ha hund. Og mennesket har heller aldri vært fjernere fra naturen en nå!
Vi som arbeider som yrkesinstruktører og pedagoger, med dressur og utvikling av hunder og hundeiere, ga fra oss ballen og trakk på skuldrene av disse nymotens framstøt, som klandret oss hundefolk for ikke å vite nok om læringsteori, bruk av pølser og klikkere. Alt for lenge lot vi disse teoretikere holde på ballen. Vi har ikke brydd oss, i forhold til disse unge hundeulærte akademikere, og i forhold til populære utspill fra økonomiske lykkesøkere, som ønsker å gjøre norske hundeeiere til butikk!
Dette bør det etablerte hundenorge ta tak i.
Litt av premiesamlingen til vår tidl. Avd. leder Kathy Lie, som var 3 ganger Verdensmester på det Norske Landslaget i lydighetsdressur. Lederskapsfilosofien fungerer mao godt.
Hundesaken i Norge kan ikke leve med at opplæring av hunder skal forvanskes, og at lykkesøkere skal gjøre butikk på hundenes og hundeeiernes bekostning. Dette er noe av bakgrunnen for etableringen av Hundefaggruppen.
Det de ”Nye” først og fremst bør lære seg, er ydmykhet. Ydmykhet i forhold til kunnskap om opplæring av hunder, samt ydmykhet i forhold til de tusenvis av mennesker som har arbeidet med hunder og læring av hundeeiere i en mannsalder.
Skjønt respekt for kunnskap og medmennesker ligger ikke i tiden. Derfor må vi som vet bedre, gjøre de nødvendige grep og spre riktig kunnskap. Vi inviterer derfor alle fornuftig tenkende hundeeiere, til å ta del i vårt engasjement på hfg.no for å motvirke den nye populismen, forfalskning av dressur og holdninger, og melking av lett tjente penger, en gang for alle.
Metoder
Spesielt i de siste 50 år, har engasjementet for utvikling av dressurmetoder for bruks- og tjenestehunder, samt jakthunder, vært stort. Respekten for dette banebrytende arbeidet er fraværende hos ”de nye”.
Jeg spør: Hvor mye feil skal man akseptere av mennesker?
Disse ”nye” markedsfører 2 muligheter i sin forståelse av opplæring av hunder:
1. Hunder lærer ved straff!
2. Hunder lærer ved hjelp av klikker og pølser.
Jeg kan sitere de ”nyes” skribenter frem og tilbake i denne sammenheng. Men det groveste jeg har lest er denne påstand: ”Tradisjonelt har hunder blitt trent med metoder som innebar bruk av ubehag”. ”I den senere tid har moderne metoder med bruk av belønning blitt mer populært, blant annet har klikkertreing blitt en suksess.»
Sitat slutt.
Sannelig skal man høre mye fanteri!
Slike utsagn kan i beste fall kalles uvitenhet. Uvitenhet fra personer som ikke har kjennskap til, eller ikke har tatt del i norsk dressurutvikling og norsk hundetradisjon. Vi bør kunne forvente oss annet skriveri av oppegående personer som til og med er ratifisert av Norges Landbrukshøgskole. Påstanden om at hunder har blitt trent med ubehagsmetoder uforskammet.
Og påstanden er å håne norske hundetrenere gjennom et par generasjoner. Hvilket Landbrukshøgskolens ansvarlige bør merke seg. Fordi skribenten sier implisitt at våre norske-/nordiske verdensmestere i brukshundarbeid, lydighetsdressur, jaktprøver og sledehundkjøring, har trent sine hunder med metoder med innhold av ubehag.
Ingen i Norge har de siste 90 år trent sine hunder basert på ubehag eller frykt.
Norske hundeeiere, profesjonelle som amatører, har respekt for sin hund, har omsorg for sin hund, og er for glad i sin hund til at den skal frykte noe som helst!
La meg nå nevne noen storheter i denne sammenheng. Etterkommere og levende familier av disse legendariske personer, blir indirekte hengt ut ved forannevnte påstand.Otto Preiss og Gunnar Soot er i nyere tid å anse som noen av de banebrytende blant hundeførere, hundetolkere og metodeutviklere. Foruten å være helt spesielle og dyktige organisatorer. Jeg har hatt gleden av å inneha Gunnar Soot sine kompendier for utdanning av hundeførere i Det Norske Forsvaret. Aldri var det tale om dressur ved straff.
Brukshundsporten
I Kaptein Soots samtid på 40/50 og 60-tallet, kom den sivile brukshundsporten inn i en rivende utvikling. Dressurmetoder ble prøvet ut. Dårlige ble forkastet, gode ble styrket. Og naturlig nok ble Norsk Schäferhundklub sittende i høysetet for denne utviklingen, selv om også andre organisasjoner og mange enkeltpersoner var med på å prege, og bidra til utviklingen.
Her skal ikke glemmes Norsk Kennel Klub, ved selve grunnleggeren av obedience i Norge, Julius Selikowitz, hvor ikke et ord blir nevnt som straff i hans retningslinjer.
Gjennom 50-60-70 og 80 årene ble fremragende brukshundresultater presentert. Jeg var selv lagleder for det ”Norske Landslaget” for N. Sch. Klubb mot Sverige i 1970 og i 1971.
Jeg opplevde aldri noen form for hardhendt behandling eller straff under opplæring av hund. Tvert i mot. Der den dyktige brukshundhundfører Odd Pedersen (nå bosatt i Svelvik som pensjonist), satt i bussen med sin svarte schäferhund, på fanget, under hele turen Oslo/Allingsäs, og tilbake. Godheten til hunden var i høysetet.
Poenget er igjen, at det ikke finnes noe motsetningsforhold mellom det å elske sin hund, behandle den godt, og det å ha en lydig hund som man bestemmer over!
De kunnskapsrike lærere som på 50 og 60- tallet veiledet oss unge, hadde aldri hørt om Pavlov, eller datidens teoretikere. Og godt var vel det. Disse menneskene kunne sin hundeviten, og visste hva følelse og kjærlighet betydde i samhandling med hund. De var hundefolk som kunne innlæringsmetodikk! Og som ikke hadde behov for teoretisk læringspsykologi. Vi som var unge den gang, fikk lære hva kjærlighet til hund betyr i den innerste form. Men vi fikk også lære at vi måtte ha kontroll over hunden. For det er som sagt ingen motsetninger i dette forholdet.
Brukshundlærerne
Etter hvert gjennom 60/70 tallet, viste mange dyktige brukshundfolk seg frem. Og jeg skal på slutten av denne artikkelen nevne noen av disse varme og rettskafne hundemennesker, som dagens ”nye” indirekte forsøker å fremstille som hardhudede hundetuktere.
Det neste vi kan vente oss er kanskje tilbud på selvstudier for hund?
Den Norske Hundekultur og Lederskap
Omtanken for, og omsorgen for vår hund, har alltid stått i høysetet for oss, som bekjenner seg til det man i dag kaller for lederskap over sin hund.
Og det har som nevnt aldri vært noe motsetning mellom det å elske sin hund, og det å ha en lydig hund. Mao, å ha styring og kontroll! For lederskap handler som sagt om noe så enkelt som å styre, å ha omsorg og respekt.
Og så skal altså VI, som er et produkt av en kultur, som er bygget på samhandling og respekt for hund, beskyldes for rovdrift og nærmest vold mot våre hunder!
Pølsedressur
Ved Nordenstam Hundeskole, (etablert i 1975), prøvde vi ut matdressuren på tidlig 1970 tallet, og gjorde oss nyttige erfaringer, til hundeeieres og hundenes beste.
Etter den tid har vi konsentrert oss om en illustrerende og engasjerende pedagogikk, hvor vi som lærere, søker å få hundeiere til å vise sine følelser og sitt engasjement under læringen med hund. Vi benytter oss svært sjelden av hjelpestimuli på nybegynnerkurs. Fordi hundefører først og fremst må læres til å kontrollere sin hund.
OG: Vi lykkes med det! Vi har lykkes med dette gjennom nær 40 år.
Det er nemlig slik at hunder blir avledet når eieren ikke har forutsetninger til å gi go`biter til riktig tidspunkt.
Og svært få nybegynnende hundeeiere har denne evnen.
Det er bakgrunnen for at jeg hevder at go`biter straks bør fjernes fra landets nybegynnerkurs! Fordi betingelsen for at det skal kunne brukes hjelpeforsterkere, er at hundeeieren behersker situasjonen i læringsøyeblikket, og at hunden på sin side oppfatter disse stimuli som en ekstra gunst fra hundefører, knyttet til den erfaring hunden gjør seg i læringssituasjonen.
Da må det forutsettes at man har et styringsforhold til hunden! Og ikke minst at hunden forstår hvorfor den fikk gunsten.
Lærevillige hunder uten pølsedressur.
Årsaken til at klikkere og pølser har kommet slik i fokus, er rett og slett fordi instruktører ikke klarer å undervise på annen måte! De evner ikke å få fram folks engasjement og indre følelser i samhandling med hund.
De klarer ikke engang å få til hverdagslydige hunder. For hvilken hund vil tenke på pølse, når katten kommer løpende?
Og det er heller ikke slik at ball/kong og pølse gir myndighet over hunden. Hunden følger føreren fordi han har pølse i hånden, og ikke fordi den ser opp til sin hundefører! I beste fall blir det slik at hunden hører etter når fòringsautomaten er ladet, og når automaten er tom hører hunden ikke. Under gruppedressur er det naturlige årsaker til at pølsetreningen skaper problemer. Der eierne mister mat på bakken, gir forsterkeren til feil tidspunkt osv. Den sosiale forsterkningen vil derimot fungere uten nevneverdig feilplassering.
Og ikke minst, i starten på innlæring, er det vesentlig at man hurtig får etablert en fast forbindelse/assosiasjon mellom læreord og handling. Dersom hunden gis for mye belønning i denne fasen, blir den lett ukonsentrert, og det vil ta lenger tid før assosiasjonen er et faktum.
Det kreves overmåte god erfaring i hundedressur for å plassere go`bit til rett tid, slik at hundefører belønner riktig tanke hos hunden.
Naturmetoden
Jeg har til gode å se en hund som er ulydig i forhold til sine hundeforeldre. Hundeforeldre har nemlig forutsetninger til å oppdra sitt avkom. Skjønt ikke alltid skjer denne oppdragelsen uten sverdslag. Det kan gå hardt for seg. Mon tro hva disse ”nye” sier om en slik situasjon? Vel, de har vel knapt opplevd naturens hundeoppdragelse i flokken.
Men selv om vi kan ta til oss lærdom fra hundeforeldrenes naturmetoder, blir likevel assosiasjonslæring det riktige å bruke for mennesker.
Lederskapsdressuren går derfor ut på at hundeeieren i prinsippet skal oppfattes som den primære forsterkeren, samt å gi hunden veiledning, og å styre den i læringsøyeblikket. Slik forankres myndigheten. Man bruker seg selv for å skape interesse for arbeidsoppgaven, og man bruker seg selv som belønner, med den konsekvens at hunden samhandler.
Det er dette disse ”nye” ikke evner, eller ikke vil forstå. At hundeeierens gode føringer, tanke/mimikk og ros øker frekvensen i handlingen.
Myndighet og belønning
Vår utstråling og vår mimikk er alltid gjenstand for hundens oppmerksomhet. Ut fra vårt kroppsspråk og ansiktsuttrykk leser hunden om den skal bry seg om det vi sier eller ikke. Og det er helt vesentlig at hundetreneren er trygg i arbeidsoppgaven.
En kommando må alltid uttrykkes med bydende myndighet, og med krav til utførelse. Samtidig kjenner man betydningen av belønning. Derfor er det viktig at det under læreprosessen utvises dyktighet med å skifte mellom myndighet og kontrollert begeistring og ros. Av den grunn må det selvsagt lages stor lydforskjell mellom kommandoord og belønningsord.
Et muntert og vennlig ansiktsuttrykk er en selvfølge når hunden utfører den ønskede handling. Dermed gjør vi det enkelt for hunden å begripe forskjellen på pluss og minus, på bra og nei! Dette er det instruktørers oppgave å lære hundeeierne å uttrykke!
Usikkerhet og klønete oppførsel vil alltid smitte over på hunden. Og verre blir det når den usikre eieren samtidig skal være pølsesautomat. Hunden tar deg neppe alvorlig der den hopper og spretter etter pølsebitene og napper deg i armen. Legg derfor bort pølsebitene og bruk deg selv. Og ikke minst, still krav til at hunden oppfører seg sømmelig.
I bladet Politihunden nr. 3 / 08 skriver veterinær Bille, som er tilknyttet den Danske politihundetjenesten følgende:
OPPFØRER DIN HUND SEG DYRISK?
”Til tider kan det også blive for meget, for en hund er blot en hund og et dyr. De store lange analyser om hvordan den modtager og føler omverdenen er nogle ganger mer til skade end til gavn for hunden. Lad de leve og have et godt hundeliv, og lad være med att tænke for meget på hvordan hjernen er skruet sammen hos hunden. Sådan som du reagerer spontant overfor hunden viser sig ofte i lengden at være det mest naturlige”.
Sitat slutt.
Hva som foregår innen forskning og signallæring i laboratorier er en egen historie. Og forskeres feiltolkninger av atferd finnes flere eksempler på.
For hvilken erfaring har en forsker med å lese og forstå hunders oppførsel, og i å lese hunders språk? I hvor mange år har disse forskere tilbrakt tid, og bodd på kenneler med ulike sammensetninger av familiegrupper og kollektiv? Jeg er faktisk lei av å høre synsernes henvisning til såkalt forskning. (Unntaket er muligens Scott/Fuller fra 60-tallet).
I aktivt samvær med hund hvor eier gjør føringene, oppnås en hund som ønsker å samarbeide. EIEREN blir den som hunden alltid vil anstrenge seg for å samhandle med, og hunden blir trygg i alle situasjoner som måtte komme.
Kollisjoner
Forutsatt at hunden ikke har mentale feil, finner vi ikke årsaken til kollisjoner mellom hund og eier hos hunden. Grunnen er at hundeeieren ikke har bygget opp forholdet. At han ikke utfører styrte samarbeidende aktiviteter, at han ikke tenker konsekvens som en tråd gjennom hele hundeholdet. Derimot blir mas og kjas en del av hverdagen, og det velges lettvinte veier som ikke løser noe som helst.
I stedet for å ta jobben med å lære hunden å gå pent i bånd, og løs uten bånd, kjøpes plastkasse med knapp, kalt Flexibånd. Han kjøper citronsprut halsbånd for å få slutt på bjeffing, og grimer og seler, når hunden drar i båndet, i håp om at dette skal fungere. Men problemene forblir uløste.
I en merkelig holdning av makelighet og lettvinthet unnlater hundeeieren å ta ansvar. Et ansvar som innebærer å ta seg tid til å lære hunden gode regler for riktig oppførsel.
Og midt i flokken av sine hunder sitter min gode venn, legenden Karsten Grønås. Ingen slossing, men derimot harmoni. Akkurat slik vi hundefolk vil ha det. UTEN klikker og pølser, men med utstråling av kjærlighet paret med myndighet.
Vi lærer forskjellig
Det er et sørgelig faktum at mange som elsker sin hund, inntil avguderi, i virkeligheten bare plager den. De tenker på hunden fra sitt standpunkt, de snakker stolt om at den er akkurat som et menneske og forstår allting. Men den er en hund.
Når både hunder og mennesker er forskjellige, er det nødvendig med en pedagogikk som tar hensyn til dette. Instruktøren må derfor ha likevekt i forholdet pedagogisk kunnskap og hundeforståelse. Da blir det unødvendig å tyte eierens ører fulle av læringspsykologi.
Dette vil neppe kunne læres med pølser og klikker eller annet fjams. Vår elev Marianne Høyesveen og tervueren Geirr.
Konsekvens
Når vi kan fastslå at hunden forstår, skal vi sørge for at hunden handler riktig på tiltale. Da gir vi ikke hunden muligheter til å ta sine valg. En hund oppfatter det ikke som urettferdig, når det sørges for at det som sies blir utført, når den får en ordre den forstår betydningen av.
Tillates det at man ikke følger opp kommandoen, kan hunden lære at det som sies er ubetydelig. Konsekvensene blir ulydighet.
Hundens flokkfølelse peker i retning av at det er fordelaktig for den å utføre den handling den pålegges. Er man i hundens øyne en klar og uomtvistelig trygghet, og man har lært hunden å sette seg raskt, da smeller også baken i bakken med logrende hale på kommando ”sitt!”.
En aktiv instruktør, Bente Thomassen, som går grundig inn i læreprosessen og evaluerer elevene.
Et godt resultat i læreprosessen forutsetter riktig bruk av påvirkninger. Korrekt motivasjon, og nøyaktig og riktig bruk av stimulans. Fordi en entusiastisk og kjærlig hundeeier, som stiller krav til rett tid, og som er i stand til å gi av seg selv, får den hunden han alltid har ønsket seg.
Bedrag?
Når jeg leser om disse ”nye” sine forklaringer og bortforklaringer, så danner det seg ett bilde foran meg: BEDRAG. For her skal pengene tjenes koste hva det vil!
Noen av dem er selvoppnevnte ”guruer” med et svært tynt erfaringsgrunnlag, uten forankring i den tradisjonelle nordiske hundekultur. Og de forleder unge uvitende hundeeiere til å tro at hunden blir lydig med pølse og klikker.
Noen få av grunnleggerne:
Kaptein Leon Thorseth, John Bye, Odd Pedersen, Leif Berg, Rolf Kristiansen, Odd Flesjøe, Sigvald Ottheim, Hilmar Djupmork, Kaare Johnsen, Frank Petersen Helmuth Larsson, Mimi Lønnum, Gunnar Soot, Odd Frisch, Leif Espås, Øyvind Gjermundsen, Helmuth Larsson, Håkon Marthinsen, Tor Klemp og 100 talls flere, er personer som ”de nye” aldri har hørt om.
Alle disse, var utviklere av kulturen i den norske hundetradisjon, med hunden i sentrum. Hvor en hund var en hund, midt i hjertet på eieren.
De ”nyes” påfunn med klikkere i hundedressuren, hvor hunder skal klikkes til lydighet, er intet annet en å føre hundeeiere bak lyset. Og det er en humbug mot den norske hundetradisjon og hundekunnskap!
For disse personene kunne dressere hunder! Og de kunne behandle hunder med godhet og omtanke. Og hundene tilbad dem. Uten forskning! MEN MED LEDERSKAP!
Det samme gjelder alle oss andre som har solid forankring i denne tradisjonen.
Jeg ser på meg som heldig som fikk gå i lære hos flere av disse Mestere.
Sirkushunder har dessuten verden sett i flere hundre år. Lenge før klikkerens oppfinnelse.
Jeg har i mer enn 50 år vært en observerende og høyst oppegående hundeeier og hundetrener.
av: Jon G Hov, St. Etolog, Danmark Etologiske Institutt
Gjennom deltagelse ved en rekke seminarer i inn og utland, har jeg kommet i kontakt med mange aktører i hundebransjen. Dette har vært lærerike og interessante observasjoner både på godt og vondt. Jeg har fått innblikk i en skremmende utvikling der antropomorfismen styrer menneskene og deres holdninger til hund.
Antropomorfismen (menneskeliggjøringen) viser seg som en viktig del av hundeholdet hvor folk flest menneskeliggjør sine hunder.
Vi blir alle følelsesmessig engasjert i våre hunder, men det finnes dessverre mennesker som glemmer at en hund er en hund, og ikke et menneske på fire bein. Og det er i denne forbindelse problemene oppstår.
Amerikanske hundeeiere svarte slik på en undersøkelse gjort av American Animal Hospital Association i 2004:
· 50 prosent ville ta med hunden/katt på øde øy fremfor familiemedlemmer.
· 80 prosent sa at selskap var hovedgrunnen til at de eide en hund,
· 72 prosent det å kose med hunden var hundens viktigste egenskap.
· 79 prosent kjøpte bursdagsgave til sin hund
· 33 prosent snakket med hunden på telefon
· 62 prosent signerte julekort og lignende med hundens navn og bilde
Når folk flest vet at hunden er et flokkdyr og rovdyr, bør man forstå at å behandle hunden som et menneske ikke er rettferdig ovenfor hunden. «Hunden har flere behov enn å bli snakket i telefonen med».
For å få fullt utbytte og glede av en hund er det ikke nødvendig å trene hunden til å bli et halvt menneske, poenget er å åpne muligheten til å bli halvt hund selv.
Noe som opprører meg kraftig, er når jeg leser litteratur, og snakker med hundetrenere som farer med løgn! Den nye trenden i en del av den internasjonale hundeverdenen, er at det ikke skal være tillatt å si NEI!
Det skal fokuseres på å belønne hunden for det den gjør riktig. (Å belønne er det da heller ingen uenighet om). Og det hevdes av ulike aktører at det er mulig å trene, og oppdra hunden gjennom utelukkende bruk av positive forsterkninger.
Begrepet positivt, blir også missbrukt av aktører som spiller på hundeeierens antropomorfistiske syn og følelser i forhold til hunden. Er du mindre glad i hunden fordi du setter en grense for hva som er lov, kontra hva som ikke er lov?Begrepet positivt er også svært misvisende, og som ofte feiltolkes av hundeeiere. Positiv forsterkning er et positivt ladet begrep som assosieres med det å være snill. Negativ forsterkning blir ofte tolket med det å være slem. Læringspsykologien tar ikke høyde for de abstrakte begrepene som det å være snill kontra det å være slem. Som de fleste bør vite, eksisterer ikke disse begrepene i hundeverdenen. Begrepene positiv forsterkning, negativ forsterkning, positiv straff og negativ straff, er hentet direkte fra læringspsykologien for å forklare hvordan et individ lærer.
Hvordan forandrer en atferd seg?
En atferd forandrer seg på grunn av konsekvensene!
I Læringspsykologien har man da definert de ulike konsekvensene, og satt disse inn i et system. Jeg skal ikke i denne artikkelen gå i dybden for å forklare de forskjellige strategiene, det blir for omfattende. Men vi skal huske på at en forsterker er noe som øker hyppigheten av en atferd, og straff er noe som reduserer hyppigheten av en atferd.
Jeg har registrert at vi ved Nordenstam Hundskole har blitt kritisert fordi det brukes negativ forsterkning på våre kurs. Problemet til disse kritikerne er at de ikke har oppfattet at hundeeiere til daglig bruker negativ forsterkning og straff. De som hevder at de aldri bruker negativ forsterkning og positiv straff snakker usant, eller i beste fall mot bedre vitende! Fordi: Hver gang det gås tur med hunden brukes det negativ forsterkning. Eksempel: Dersom hunden trekker i kobbelet vil den få et ubehag i halsen på grunn av at den selv drar i båndet. I en slik situasjon blir det brukt negativ forsterkning i form av trekk i kobbelet ved at for eksempel eier stopper opp, eller snur og går i en annen retning. Når kobbelet strammer seg rundt halsen til hunden blir dette omtalt som positiv straff i læringspsykologien. Når hunden slutter å dra i kobbelet, etter at eier har stoppet opp, blir dette omtalt som negativ forsterkning. Hunden har altså selv mulighet til å fjerne ubehaget.
Vi skal være klar over at negativ forsterkning ikke er negativ forsterkning før ubehaget opphører. For å unngå å bruke negativ forsterkning i dette tilfellet, kan man mao aldri ha hunden i kobbel, eller styre den ut av uønskelige situasjoner.
Hvis hunden hopper opp på bordet for å stjele mat, dytter de fleste fornuftige hundeeiere hunden ned igjen. Dette er også et ubehag for hunden.
Blir hunden «lei seg» av den grunn? Dersom hunden ligger i sofaen og man tar den ned igjen, har man også per definisjon påført hunden et ubehag.
Jeg kan ramse opp en uendelig rekke av eksempler på dette. Men jeg overlater til leseren å tenke etter.
Negativ forsterkning og positiv straff er en del i våre handlinger. Og slik vil det alltid være. Enten vi liker det eller ikke. Det er altså helt umulig å gjennomføre daglige rutiner uten å bruke negativ forsterkning og straff. Å trene kun utelukkende positivt innebærer at du ikke kan kreve at hunden forholder seg rolig ved at du holder den fysisk fast, for eksempel ved dyrlegebesøk.
Regler og grenser er positive tiltak, og det handler om å ta ansvar for et individ som DU har valgt å ta ansvar for!
Er ikke dette egentlig sunn fornuft? Hvordan skal det bli hvis hunden skal bestemme og styre våre liv? Og: Hvordan fungerer egentlig en hundeflokk?
I hundeflokken bruker hundene selv til stadighet negativ forsterkning. Dette ser vi blant annet i vaske og stellesituasjoner, avkommets forsøk på å få mat utenom spisetider, tilfeldige tiltak og irettesettelser, hale draing, gaping over hodet, legge i bakken og krav om at stopp betyr stopp!
Er hundene grusomme dyremishandlere?
Nyere forskning viser også at det å være konsekvent har stor betydning for å få en velfungerende hund. Å være konsekvent betyr egentlig at eieren insisterer på at reglene blir fulgt, altså at vi sørger for at det som blir sagt blir gjort.
Bruk sunn fornuft, og sørg for å etablere regler og grenser i ditt hundehold.
Kravene som stilles til en fuglehund er ekstreme sett i forhold til hundens iboende instinkter. Man kan vanskelig tenke seg andre hundetyper som det settes like store krav til. Derfor er det av avgjørende betydning at vi etablerer oss som gode ledere gjennom planlagt styring og kontroll i kombinasjon med omtanke og respekt for hunden. Slik blir hunden trygg på hundeeier, og da lykkes man med det viktige samspillet som kreves mellom jegeren og hans hund. Det er mange måter å utøve lederskap på, men la oss holde fast på den gode ledelse, og være klar over konsekvensen av manglende ledelse.
Alle hunder innehar det samme atferdsreportoaret. Men det er likevel stor forskjell på de ulike terskelverdier på forskjellige egenskaper. Det vil si at det er stor forskjell på når de ulike atferder utløses. Det kan være alt i fra bjeffing, vokting, aggresjon til jaging og jakt. De fleste fuglehunder er såkalte ”myke” hunder. Det vil si at de lett underkaster seg autoritet. De har altså lav terskel på det sosiale området, men de har også som regel lav terskel på jaktlyst. Det vil si sterk jaktlyst. Dette betyr i praksis at den ”lille, myke settertispa” slik vi kjenner henne i hverdagen, endres til et «jagende rovdyr» så snart hun kommer til fjells.
Disse sterke instinktene må vi kontrollere. Gjennom grundig dressur må vi modifisere og komplimentere hundens medfødte egenskaper slik at vi kan nyttigjøre oss hunden til vår fordel. Derfor er det viktig at vi er konsekvente, og sørger for at de pålagte handlinger utføres. Det er viktig å fastsette tydelige grenser, og være klar over at det ligger i hundens natur nå og da å teste ut om grensene fremdeles gjelder.
Den største utfordringen for fuglehundeeierne er momentet ro i oppflukt og skudd. Jeg vil derfor ta for meg begrepet flyt og forsterkere i relasjon til dette.
Flyt defineres som evnen til å utføre atferden umiddelbart etter at signal er gitt. Man kan ikke si at en atferd er flytende, eller under stimuluskontroll, før den utføres konsekvent 80 % av gangene, og at dyret utfører atferden uansett forstyrrelser.
EFFEKTIVE POSITIVE FORSTERKERE
Man bør selvsagt vektlegge å belønne ønsket atferd da dette er en effektiv måte å trene hunder på, og i fuglehundmiljøet er det jevnt over for lite fokus på effektiv bruk av belønning. Men finnes det alltid positive forsterkere som er gode nok? Positiv forsterkning vil si at det tilføres / oppnås et velbehag slik at atferden øker.
Å oppdra hunder utelukkende med effektive positive forsterkere har vist seg vanskelig i virkelighetens verden. Utfordringen er å finne positive forsterkere som er attraktive nok til at hunden velger det vi ønsker at den skal gjøre. Det vil i mange tilfeller være umulig å kontrollere forsterkerne ute i det praktiske liv hvor hunden utsettes for en mengde påvirkninger og fristelser. En fuglehund vil i utgangspunktet alltid velge det som frister mest. Nemlig å gå etter fuglen i oppflukt fremfor det vi kan tilby av konkurrerende goder. Det vil med andre ord si at det finnes ingen forsterkere som er gode nok til at hunden avstår fra den instinktive, men uønskede handlingen.
En del hevder at klikkertrening er en bedre måte å trene hunder på enn den lederskapsbaserte tradisjonelle metoden. Fuglehundfolk beskyldes ofte for å være trangsynte, og benytte for harde metoder. Jeg er imidlertid overbevist om at fuglehundfolket er minst like opptatt av hundevelferd som alle andre hundefolk. Kritikerne må ta inn over seg at det er stor forskjell på å trene en hund på en agility- eller lydighetsbane kontra det å jakte med en hund i fjellet hvor hunden også ofte er langt unna fører. Hovedforskjellen på klikkertrening og tradisjonell trening er at den «ekte» klikkertreneren kun benytter seg av positiv forsterkning, og negativ straff. Positiv forsterkning defineres som å tilføre et gode slik at atferden øker, og negativ straff defineres som å fjerne / holde tilbake et gode slik at atferden reduseres. Mens den tradisjonelle treneren kan spille på hele registeret av metoder. Dette innebærer også bruk av positiv straff, det vil si å påføre et ubehag slik at atferden reduseres, som et av flere tiltak i sitt verktøyskrin. Imidlertid vet den erfarne fuglehundtreneren at man må være forsiktig med å påføre ubehag i selve fuglesituasjonen. Men det kan være nødvendig for enkelte hunder for å nå målet – rios.
Men la oss se litt på om klikkertrening egentlig er egnet til trening av det krevende momentet – ro i oppflukt og skudd.
Klikkertreneren Morten Egtvedt har skrevet en artikkel – Klikkertrening av driftsterke hunder– hvor han bant annet berører dette.
Han skriver slik, sitat:
”Det finnes mange myter om klikkertrening i hundemiljøet. En seiglivet myte er at såkalt ”driftsterke” hunder ikke kan klikkertrenes. Grunnen hevdes å være at hunder som er ekstremt heite på f. eks. en figurant med bitearm umulig kan kontrolleres ved hjelp av positiv forsterkning fordi ingen andre belønninger kan konkurrere mot figuranten. Samme argument brukes også med jakthunder og fugler, og med hanhunder og tisper med løpetid. Det er imidlertid (minst) to feilslutninger med slike resonnement: Den første feilslutningen er at man MÅ ha en like kraftig forsterker som de forstyrrelsene man konkurrerer mot. Dette er ikke riktig. Det gjør selvsagt treningen ENKLERE jo mer effektive forsterkere vi har til disposisjon, men selv om du bare har forsterkere med lavere verdi enn forstyrrelsene, er det fortsatt håp. Hemmeligheten er å få flyt / automatisere atferden du trener. Flyt / automatisering får man ved å kjøre mange repetisjoner. Så mange repetisjoner at hunden gjør atferden ”uten å tenke på det”. Har du bra nok flyt vil atferden som regel fungere selv med meget store konkurrerende forstyrrelser i nærheten.” Sitat slutt.
Dette har jo artikkelforfatteren langt på vei rett i, men det er også verdt å merke seg at forfatteren selv aldri har trent stående fuglehunder. Sitatet er nettopp en innrømmelse av at det ikke er mulig å klikkertrene hunder i det krevende momentet – ro i oppflukt og skudd. Artikkelforfatteren skriver jo at det i mange tilfeller ikke er mulig å finne gode nok forsterkere i forhold til forstyrrelsene. Fristelsene overgår altså det vi kan tilby av goder. Det er akkurat det vi tradisjonelle trenere hele tiden har hevdet. Derfor må også klikkertreneren ty til andre, velprøvde metoder – det vil si tradisjonell hundetrening – når det gjelder momentet ro i oppflukt og skudd. Legg merke til at forfatteren hevder at man likevel kan nå målet ved å trene på mange nok repetisjoner – eller å få flyt / automatisere atferden som han kaller det. Men dette er jo teknikker som har vært benyttet av hundefolk i alle tider. Det eneste nye som bringes på banen er ordene flyt og automatisere. Før kalte vi det å hjernevaske hunden. Dette er altså ingen hemmelighet som artikkelforfatteren kaller det.
Ved å trene mange nok repetisjoner på for eksempel øvelsen sitt, eller andre lydighetsøvelser under gradvis økende vanskelighetsgrad, vil etter hvert hunden utføre denne atferden ”uten å tenke på det”, som artikkelforfatteren skriver. Men er det mulig å få til dette på vill fugl i fjellet? La oss se litt på hvilke faktorer som eventuelt må være til stedet før artikkelforfatterens påstander kan realiseres, og om dette i det hele tatt er praktisk mulig for den gjengse fuglehundeier.
Først og fremst må man ha tilgang til et terreng som er meget godt besatt med fugl, og det er det de færreste som har. Vi vet også at fuglebestanden varierer mye i fra år til år – også på tradisjonelt gode terreng.. Videre må treningsforholdene være mest mulig optimale med tanke på vær og vind, og det må selvsagt også være tillatt å trene eller jakte. Mange steder er det også innført dagskvoter på 2 – 3 ryper pr dag. Dette fører igjen til at belønning i form av felt fugl blir svært begrenset.
Men av og til finnes det jo terreng som er godt besatt med fugl slik at man kan få situasjon etter situasjon. Da vil hunden forstå at hvis den setter seg blir den belønnet med felt fugl, og setter den seg ikke blir det heller ingen felling med påfølgende belønning. Dette forutsetter selvsagt at jegeren treffer fuglen. Slik kan vi lære hunden at det lønner seg for den å utføre de pålagte handlinger. Forøvrig viser også all praktisk erfaring at man må være forsiktig med å la hunden apportere for ofte da konsekvensen gjerne blir en fallapportør. Dessuten må man også være forsiktig med å gjenta for mange fuglesituasjoner. Før eller senere vil hunden feile, og husk at feil lært er også lært. I likhet med all annen opplæring av hund handler det om å gi seg med en god situasjon. Kun repetisjoner alene gir heller ikke et godt nok grunnlag til å få kontroll i provoserende situasjoner. Dette avhenger først og fremst av at grunnopplæringen, tilliten og bindingen er på plass før man presenterer hunden for vill fugl i fjellet. En hund uten styring og kontroll vil ikke fungere under slike forhold.
Men hva med utsatt fugl tenker du kanskje? Jo, man kan trene på utsatt fugl og på den måten gjenta øvelsen sitt under kontrollerte former hvor man bygger opp gode atferder steg for steg. Men før eller siden må hunden slippes i fjellet hvor vi ikke har den samme muligheten til kontroll. Likevel må hunden ut i selvstendig søk for at den skal kunne utvikle seg til en selvstendig jakthund som lærer seg å takle fugl under ulike forhold. Det er ikke mulig å lære dette på tamfugl.
Det er også viktig å merke seg at man ikke må overdrive bruken av surrogatfugl da det er en del kjente negative bivirkninger med denne type trening. Dette kan være at hunden blir forsiktig, den lærer seg å gå for tett på fuglen som igjen fører til støkk på vill fugl, den kan bli treg til å reise, den forstår hva som skal skje, og «sniker” seg av gårde mens den leter med øynene, og ikke nesen osv. Det vil altså si at nytten av tamfugl er begrenset. Det er også grunn til å se på det etiske ved tamfugltrening. Vi vet også at selv om hunden oppfører seg eksemplarisk på tamfugl blir det ofte en annen virkelighet når man kommer til fjells, og hunden opplever rypekullet etterfulgt av en skrattende stegg. Det vil altså si at selv om hunden har evnen til å generalisere viser all erfaring at dette nødvendigvis ikke skjer i tilstrekkelig grad med tanke tamfugl og vill fugl. Det er heller ikke alle som har mulighet, og ressurser til å tilbringe massevis av tid på treningsgårder i Sverige med hunden i langline. Det er også verdt å merke seg at klikkertreneren i likhet med mange tradisjonelle trenere, benytter seg av langline. Det vil si at man bruker en negativ forsterker i seg selv for å få frem en atferd man senere kan belønne. Negativ forsterkning defineres som å fjerne / unngå et ubehag som medfører at atferden øker. I dette tilfelle vil strammingen av lina rundt hundens hals medføre et ubehag når fuglen går på vingene, og hunden prøver å gå etter. Hunden har selv mulighet til å fjerne ubehaget ved å sitte stille. Forskjellen er at klikkertreneren kaller langlina for sikkerhetsline da den brukes for å hindre hunden i å belønne seg selv ved å gå etter i oppflukt. Men dette er jo helt likt. Den gode tradisjonelle treneren bruker også langline for å hindre ettergåing – ikke for å straffe hunden som det hevdes.
For få flyt i forbindelse med ro i oppflukt og skudd er man altså avhengig av å få nok repetisjoner i forbindelse med ryper, eller annen vill fugl i sitt naturlige miljø, slik at hunden utfører atferden automatisk med alle de naturlige forstyrrelser rundt seg. I dette tilfelle atferden sitt. Man må da spørre seg; er dette mulig når man kanskje oppnår bare 2 – 3 fuglearbeider pr. dag? Eller enda færre. Svaret gir seg selv. Så lenge vi ikke kontrollerer forsterkerne, har vi heller ingen mulighet til å få flyt / automatisere atferden – ro i oppflukt og skudd. Da står vi tilbake med den velprøvde, og enn så lenge sikreste måten å trene ro i oppflukt på, nemlig ved hjelp av tradisjonell trening.
For å kontrollere hunder i provoserende situasjoner er man avhengig av at bindingen, eller den «usynlige koblingen», mellom hund og eier er så sterk at den ikke lar seg forstyrre av andre påvirkninger. Dette oppnås ved at grunnopplæring er nøyaktig utført, og at eier har vært konsekvent. Hundens sosiale terskler og tidligere erfaringer spiller også en avgjørende rolle for hundens handlinger.
Jeg vil oppsummere dette slik:
– det finnes ikke forsterkere som er gode nok til å utkonkurrere forstyrrelsene – i dette tilfelle vill fugl.
– for den gjengse fuglehundeier er det vanskelig å få flyt på vill fugl.
– hunden generaliserer nødvendigvis ikke innlærte atferder på tamfugl til ønsket atferd på vill fugl.
– når de overnevnete betingelser ikke er til stedet, hvordan skal man da oppnå ro i oppflukt og skudd?
Basert på snart 30 års erfaring i å trene både tyske og engelske fuglehunder, og en del andre ikke – jakthundraser, vil jeg anbefale å velge den lederskapsbaserte tradisjonelle treningen som i alle år har vist seg å fungere i det virkelige liv. Stå over eksperimenter som du sannsynligvis ikke vil lykkes med.
Den suksessrike og profesjonelle yrkesdressøren, «hundehviskeren» Cesar Millan, er på vei til Norge, for å holde forelesning og fremvisning i Oslo Spektrum. Dette har ført til motstand i enkelte hundemiljøer, da de ikke liker hans filosofi.
Blant annet hevdes det at hans metodikk ikke gir varig atferdsendring, og at hunden kan ta skade av treningsopplegget. Det finnes flere måter for opplæring av hund, og rehabilitering av problemhunder. Man kan diskutere treningsmetodikk i det uendelige, men en ting er sikkert; hvis ikke Millan hadde kunnet vise til meget gode resultater over tid, så ville han ikke overlevd i bransjen. Det ville ikke ha vært mulig og skape den suksessen han faktisk har gjort, uten å vise til resultater som fungerer.
I et nummer av Norsk Kennel Klubbs tidskrift, Hundesport, skriver en av Millans motstandere at «pendelen svinger tilbake», og beklager seg over at folk ønsker seg en «calm and submissiv» hund, dette med dårlig skjult adresse til Cesar Millan. Videre sier skribenten: «Det finnes også hundeskoler og hundetrenere her i Norge som har snudd, og som i det siste har begynt og fokusere mer på dominansteorier og bruk av aversive metoder. Spesielt når det gjelder hunder med atferdsproblemer.» Sitat slutt.
Da må man spørre seg; hva er grunnen til dette? Hvorfor «svinger pendelen tilbake»? Kan det tenkes at man ikke lykkes godt nok med treningsmetodikken til Millans motstandere? Kan det være slik at også norske hundeskoler velger en annen metodikk, fordi de ser at i virkelighetens verden er det det som skaper resultater? Og hva er galt med en rolig og lydig hund?
Det er verdt å merke seg at mange av initiativtakerne til oppropet mot Millan er kommersielle aktører i markedet. Er disse redde for egen forretningsvirksomhet? Tolererer de ikke konkurranse, og er de redd for å miste ansikt? Er de redd for at Millans filosofi skal utkonkurrere deres egne hundeskoler? Er de redde for at hundeeiere skal oppdage at Cæsar Millans måte å håndtere hunden på gir bedre resultater enn det de selv oppnår med sin innfallsvinkel?
Uansett: Å hindre en annerledestenkende i å framføre sitt budskap, dreier seg om knebling av ytringsfrihet. Man skulle ikke tro at dette kan skje i Norge.
-Hvordan vi kan bruke pulsmåling som et verktøy i forbindelse med trening og bruk av hund.
Jan Reinertsen, og Katja Petrells kurs i pulsmåling og forebyggende behandling av hund, med sikte på å vise hvordan man kan bruke den informasjonen hjertefrekvens og hjertevariabilitet gir i vårt arbeid med, og i forbindelse med trening av hunder.
Jan Reinertsen har holdt på med hundekjøring siden 1975- både som aktiv kjører, og som produktutvikler innen utstyr til hundkjøring, tjenestehund, og ellers til «alt» som har med hund å gjøre. Han har jobbet med pulsmåling i 15 år, og blant annet vært pulstekniker i forskningsprosjekt gjort av Universitetet for Miljø og Biovitenskap. Videre har han også vært med på forskning på stress hos produksjonsdyr for å utvikle mer humane slakteprosesser. Han har utdanning innen idrettsfag, og driver Seleverkstedet på Harestua, se www.seleverkstedet.no.
Katja Petrell, se www.cooldog.no, er utdannet innen rehabilitering, fysioterapi og massasje av hund, og er leder for rehab-avdelingen ved PetVet / Ekeberg Dyreklinikk. Hun er også en erfaren hundekjører.
Kurset tok for seg flere interessante og nyttige emner, både i teori og praksis, i forbindelse med hund. Dette var blant annet helse, atferd, stress, trening, restitusjon, tester, og miljø. Vi var også innom treningslære, fysiologi, anatomi, og ernæring.
Saluki med pulsmåler
Pulsmåling er altså et godt hjelpemiddel for å finne ut hvordan man på best mulig måte kan legge opp trening, og andre forberedelser i forbindelse med ulike hundesporter. Man kan måle hundens puls når som helst, hvor som helst, og under alle forhold. Selv om vi ikke er tilstede.
Først noen definisjoner og forklaringer:
– Hjertets funksjon er å pumpe blodet rundt til muskulatur og andre vitale organer. Blodet går igjennom arterier, vener og kapilærer.
– Blodets oppgave er å frakte oksygen og næringsstoffer til alle kroppens celler, frakte karbondioksyd og avfallstoffer bort i fra cellene, og være med på å regulere kroppens temperatur.
– En gjennomsnittlig godt trent hund har en normal hvilepuls på 40 – 45 bpm (slag pr. minutt). Hundens maksimalpuls ligger på ca. 330 – 345 bpm, og den anaerobe terskel ligger for en godt trent hund på ca. 85 – 90 % av maksimalpuls.
– Hvilepulsen er den laveste frekvens en hund har i passiv hvile. Hvilepulsen synker som et resultat av god treningseffekt.
– Maksimalpulsen er den høyeste frekvensen et hjerte kan slå med. Maksimalpulsen er fysiologisk bestemt, og synker med alder. Den er ikke påvirkelig av trening.
– Med trening mener man all den aktivitet som tar sikte på å øke eller vedlikeholdet prestasjonsevnen hos hunden.
– Treningen deles inn i to faser: Arbeidsfasen hvor man forbruker, og hvilefasen hvor hunden bygges opp igjen. Hensikten er da å komme i litt bedre form etter hver treningsøkt. Dette kalles ”superkompensasjon”. Målet er altså at hunden kommer i bedre og bedre form for hver hver treningsøkt.
– For å kunne legge opp et riktig treningsopplegg, og mest mulig optimal foring, må vi foreta en arbeidskravsanalyse for den konkurransen vi og hunden skal utføre. For fuglehunden blir jo det jakt og jaktprøver. Videre bør vi foreta en kapasitetsanalyse for hunden. Det vil si at vi må vite om hundens sterke og svake sider.
Vi kan for eksempel tenke oss en tredagers VK – prøve. Det hevdes stadig at hunder som ikke holder prøven ut har for dårlig jaktlyst, eller mangler «stayerevne». Men er det slik? Kan det tenkes at det er andre forhold som spiller inn? Har man trent, og forberedt seg godt nok? Vi kan tro mye, men pulsmåling kan gi oss god dokumentasjon på dette.
Mange fuglehundeiere er veldig opptatt av å ha hunden mest mulig løs, og mener at dette er den beste treningen. Tester utført på løs vorsther har vist at hunden kun har fått 65 % effekt ut av denne type trening, og det er faktisk ikke mye. Nå vil intensiteten, og dermed effekten øke betraktelig hvis man slipper to eller flere hunder sammen. Men vær obs! Skaderisikoen øker også ved at flere hunder løper sammen og jager hverandre. Dette gjelder særlig for hunder som er dårlig trent. Dette forteller oss at vi må variere treningen for å få en best mulig, og mest mulig rik tig trent hund.
Pulsgraf for løs Vorsteh
For å få god nok effekt av treningen, bør hundens yteevne ligge opp i mot den anaerobe terskel. Altså; ca. 85 – 90 % av maksimalpuls, og det kan vi ikke vite uten å måle pulsen. Ved å måle, kan vi finne ut av om hunden faktisk blir i bedre form, og om vårt treningsopplegg gir god nok effekt. Men like viktig som trening, er hvileperioden. Som vi vet, brytes kroppen ned ved trening, og derfor er det viktig med nok hvile og riktig foring. Man skal ikke trene igjen før hunden har nådd normal hvilepuls, og hunder som trenes hardt trenger naturligvis lenger restitusjonstid. Pulsmåling kan gi oss svaret på når vi kan trene igjen. Mange trener antakelig for tidlig, slik at hunden brytes ned, og bygges ikke opp som hensikten er. Men det er også viktig å ikke ha for lange opphold mellom hver økt. Dette for at vi skal kunne nå målet, som ovenfor nevnt; hunden skal bli i litt bedre form for hver gang vi trener. Det vil si: man skal oppnå såkalt «superkompentasjon».
Pulsmåling kan imidlertid brukes til mye mer enn å finne ut om man trener riktig. En del fuglehunder sliter som sagt med å prestere optimalt på jaktprøver. I den forbindelse vet vi også at det mentale spiller inn. Pulsmåling kan gi oss dokumentasjon blant annet på hundens stressnivå. En hund som er på topp pulsmessig før slipp vil ikke ha noe å gå på, da målinger viser at pulsen stuper utover dagen. Derfor kan vi måle hundens stressnivåer i ulike situasjoner, og gjøre så gode forberedelser før start som mulig. Vi bør blant annet finne ut av hvor hunden slapper best mulig av. Er det i bilen, eller på hotellrommet? Bør vi la være å ta med hunden på oppropet om morgenen? Bør vi gå bak i partiet mellom slippene, eller slapper hunden like godt av sammen med andre hunder og førere? Og hvor mange er det ikke som absolutt skal frem å se når andre hunder har fuglearbeid. Dette vil sannsynligvis øke hundens stressnivå, og det er nok ikke den beste forberedelsen til ens egen hund skal i ilden.
Grafen viser pulsen til en hund som «hviler» i bilen, og stresses av løse hunder på utsiden
Og hva med pauser? Her er det meget viktig å finne det beste opplegget for nettopp din hund. Hvor, og på hvilken måte slapper hunden best av? Blir den for eksempel stresset ved å ligge ved siden av en annen hund? Det kan pulsmåling gi oss svaret på. Det er selvsagt viktig at hunden får best mulig hvile, og utsettes for minst mulig stress. Hvis hunden for eksempel fryser, vil den først og fremst sørge for å bruke energi på indre vitale organer, og intet vil nå ut til musklaturen. Derfor er det viktig å kle godt på hunden i pauser, slik at den ikke stivner. Ved å pulsmåle hunden på et par-tre prøver, vil man få dokumentasjon på hva som er best for nettopp din hund.
Andre områder som man kan nyttiggjøre seg informasjon i fra pulsmåling, er for eksempel i forbindelse med atferd. En del kan vi selvsagt lese ut i fra hundens kroppspråk, men vi kan få ytterligere dokumentasjon i stedet for å tro og synse. I hvilke situasjoner reagerer hunden med høy puls? Altså; hva gjør den stresset. Er det i forbindelse med andre hunder, fremmede mennesker, nye steder, etc.? Det vil være nyttig å vite dette slik at man kan være i forkant av situasjonen, og lage et opplegg som forbedrer hunden i situasjoner som oppleves som vanskelige for den. Som et eksempel i fra kurset kan jeg nevne at jeg opplever min 8 år gamle hanhund, Sam, som en meget avbalansert og rolig hund. Også i de fleste situasjoner med andre hanhunder. Dette ønsket jeg imidlertid å dokumentere. Jeg testet ham derfor i to møtesituasjoner. Først i mot en underdaning hannhund, og det var så å si intet stress å måle. Deretter forsøkte jeg en situasjon med en dominant Alaskan Malamute. Heller ikke denne gangen viste det seg noe vesentlig utslag på stressnivået. Det vil si at jeg fikk bekrefet det jeg trodde. Sam reagerer lite på andre hannhunder. Derimot økte pulsen vesentlig mer på en tispe med løpetid. Noe jeg hadde forventet, da han har flere kull etter seg. Slik kan vi altså nyttiggjøre oss av pulsmåling i forskjellige situasjoner som kan medføre uønsket atferd. Hvis man registerer høyt stressnivå, kan man foreta de nødvendige tiltak for å dempe dette.
Pulsmåling kan også være nyttig i forbindelse med kontroll av hundens helse. Som vi vet bør man vite hundens normale kroppstemperatur når den er frisk. Da er det mye enklere å se om den har feber. Det samme kan sies om pulsen. Man bør kjenne til hundens normale hvilepuls. Hvis den endrer seg uten at vi kan påvise noen grunn, kan det tyde på at hunden har plager, eller til og med sterke smerter. Det er ikke alle hunder som viser dette like godt. Fysiske smerter kan som vi vet påvirke hundens atferd i negativ retning. Ta med hunden til en grundig undersøkelse hos veterinær hvis pulsen endrer seg uten at vi kan påvise noen spesiell grunn.
Som nevnt var vi også innom skader og forebygging av disse. Hvor mange av oss er det som faktisk varmer opp hunden før vi starter treningen? Det er like viktig for en hund å bli varmet opp, som for oss selv når vi trener. I forbindelse med all trening bør vi ta hensyn til dette for å forebygge skader. Vi kan jo tenke oss situasjonen hvor vi tar en kald hund ut av bilen, og forventer at den straks skal yte maksimalt. Kanskje noe å tenke på. Og hva med etterarbeidet? Hunden har i likhet med oss, også stor nytte av å bli tøyd ut, og massert. Det er vel ikke akkurat utbredt i fuglehundmiljøet.
Det viser seg at det er en overvekt av skader i front / skuldre på hunder i forhold til bakbein / bakpart. Dette forteller oss at vi må trene mer variert. For å styrke hundens front er kløv en utmerket måte å gjøre dette på. Gå / løpe med hunden i strikk, er en annen fin variant i båndstvangstiden. Dessuten gir det jo også hundeeier nødvendig trening frem mot jakta. Svømming er en annen glimrende måte å trene hunder på gjennom sommeren, som vil øke hundens prestasjonsevne frem mot høstreningen, og som ikke gir noen belastningsskader.
Videre var vi innom ernæring. Her har jakthundfolket mye å lære av hundekjørerne. Dette er vi kort og godt ikke gode nok på! Hvor mange er det som tenker på å vanne jakthunden sin? Vanning er særlig viktig på vinteren da hundene ikke klarer å få i seg nok væske kun ved å spise snø. Man vet at 1 % tap av kroppsvæske gir 10 % tap av yteevne. Man bør gi hunden vann tilsatt noe som fører til at den drikker, tre timer før den skal i aktivitet. Da vil den rekke å skille ut overskuddet av vann, samtidig som den har en god veskebalanse i kroppen. Da vil den yte mer, og søket vil ikke avbrytes av drikkepauser. Noe å tenke på for jaktprøvedeltakeren!
Videre er det avgjørende at vi forer hunden i løpet av en jakt- / jaktprøvedag. Jeg undres over erfarne jaktprøvedeltakere som hevder: «hvis jeg må fore hunden i løpet av en jaktprøvedag, ja da har den ikke nok jaktlyst». Dette er selvsagt rett og slett ikke riktig! En hund har som oss, selvsagt behov for tilførsel av energi i løpet av en dag i fjellet. Hunden blir jo faktisk både sliten og sulten, og det påligger oss som ansvarsbevisste hundeeiere å sørge for hundens ve og vel. Dette handler om et etisk forsvarlig hundehold.
Men man må fore riktig, eller ”snacke” som hundekjørerne kaller det. Man bør gi ca. 100 gram lettfordøyelig mat hver annen time. Dette vil føre til at hunden holder dagen ut. Og når man kommer inn igjen etter en lang dag i fjellet er det viktig å etterlade med karbohydrater. En god måte å gjøre dette på er å blande pasta og ris i vannet. Dette er raske karbohydrater, og hunden tar seg fortere inn igjen, og vil kunne yte mer neste dag. Og viktig; sørg som sagt for at hunden hviler godt. Det vil si at den befinner seg på et sted med minst mulig stress, og passe temperatur.
Pulsmåling og nytten av dette er antakelig noe de fleste fuglehundfolk ikke har noe forhold til. Men de fleste av oss som selv trener vet hvilken nytte vi har av å måle vår egen puls. Ved å bruke dette verktøyet i vårt arbeid med fuglehunden kan vi øke dens prestasjonevne ytterligere, for å være enda bedre forberedt til jakt og prøver.
Hvis du vil vite mer om pulsmåling kan du gå inn på www.seleverkstedet.no.
Råd og tips om riktig ernæring Din hunds energibehov vil alltid være avhengig av ulike faktorer. Hundens vekt, alder, aktivitetsnivå og forbrenning. Denne foringsguiden er myntet på voksne hunder – fra ca. 2 år og oppover.
Hvis hunden selv fikk velge Du ville kanskje regne kjøttkaker eller sjokolade som en sikker favoritt hvis din hund skulle velge maten sin selv. Men faktum er at hunden er smartere enn som så. Selv om den ikke takker nei til en godbit i ny og ne, ligger det nedarvet i alle hunder å velge den maten som passer dens eget energibehov best.
Det handler rett og slett om å overleve. Om å bli størst og sterkest i flokken. Fra tidens morgen har ferskt kjøtt stått på hundens meny. Når den fanget sitt bytte, fikk den all nødvendig energi; ferskt protein, fett, vitaminer og mineraler. Også i dag er fordøyelsen hos hund tilpasset denne type energi: – animalsk fett (dyrefett) og protein.
Ikke glem vitaminer Hunden kan ikke leve på fett og protein alene. Den må få tilførsel av vitaminer. I vill tilstand spiste hunden først de myke delene på byttedyret. Det vil si magesekk/vom og andre organer i bukhulen. Når hunden også spiste vominnholdet fikk den tilførsel av viktige vitaminer.
Av praktiske grunner vaskes innholdet ut i moderne vomproduksjon. Derfor må du sørge for vitamintilsetting til kjøtt og vom. Det kan du gjøre på to måter. Enten ved å bruke halv foringsmengde med tørrfor, eller tilsette et rent vitamintilskudd, som for eksempel Vitabena. Hvis ikke kan dette bl.a. føre til kalsiummangel hos hunden.
Fett & Proteiner Hunden trenger fett. Fett er viktig for alle hunder. Dette er hundens «drivstoff», som tas enkelt opp i blodet og føres ut i muskulaturen. Fettet har også stor betydning for bl.a. pels og poter. I tørrfor er det lite fett. For lite. Derfor må du ofte tilsette olje, B-vitaminer og lignende.
Forer du derimot med vom eller kjøtt, behøver du ikke tilsette fett. Det ser du raskt på pelsen!
Bli med på et lite regnestykke som viser deg hvorfor! I vom/kjøtt er energi fra fett 3 ganger så stor som fra protein. Vom/kjøtt hos storfe inneholder minimum 16 g fett pr. 100 g råstoff. Regner vi dette om i energi kan vi bruke følgende formel:
1 g fett = 9 kcal. 100 g råstoff (som inneholder 16 g fett) gir deg da (16×9) 144 kcal.
Ferskt protein er best! Enhver prosess proteinet må igjennom påvirker kvaliteten. Opptagbarheten for hunden blir dårligere. Dette fører igjen til større mengder avføring.
Vi skiller mellom protein fra planter og fra dyr. Hunden har ingen mulighet til å ta opp protein fra planter i rå tilstand. Det er fordi hundemagen ikke inneholder enzymer som kan spalte planteprotein, slik som for eksempel planteeterne kan.
For at hunden skal kunne gjøre seg nytte av planteprotein, må dette bearbeides ved for eksempel oppvarming. Dette gjøres i tørrfor-produksjonen. Det naturlige proteinet og den beste proteinkvaliteten for hunden, får vi når vi forer med rått kjøtt eller vom. Det er derfor vom leveres i frossen tilstand og ikke skal kokes! Vi regner ut proteininnholdet på samme måte som for fett, men med en annen formel. 1 g protein = 4 kcal. I vom og oksekjøtt finner vi 14 g protein pr. 100 g råstoff. Regner vi dette om i energi får vi følgende resultat:
100 g råstoff (som inneholder 14 g protein) gir deg da (14×4) 56 kcal.
Foringsforslag – Foringsforslag for aktive hunder –
Perioder med lavt aktivitetsnivå: 250 g vom 250 g tørrfor Dette er selvsagt avhengig av hundens forbrenning. Det er øyet som ser som avgjør hvorvidt hunden skal ha mer eller mindre. Men uansett bruker man 1 del tørrfor og 1 del vom.
Perioder med trening: Ut fra en forbrenning på 500 kcal pr. time ved stor aktivitet som kondisjonstrening eller andre fysiske aktiviteter, justerer du energitilførselen ved å gi vom (500 kcal) for hver time trening. Dette kommer i tillegg tilgrunnforing..
Jaktstart: Vi går ut fra en 8 timers jakt. Hundens totale energibehov er da (8 timer x 500 kcal) = 4000 kcal. Som du ser er dette ca. tre ganger vedlikeholdsbehovet. Skal du bruke tørrfor til dette vil det innebære en tredobling av mengden, noe som i praksis viser seg å være vanskelig å få hunden til å spise, spesielt når den er sliten. Vi vet av erfaring at hunden foretrekker søvn og hvile framfor mat. Men den høye smakeligheten på vom vil gi hunden god appetitt uansett hvor sliten den måtte være. Det beste alternativet blir derfor å fore med vom. Da får den også viktig væsketilførsel med det samme.
Hunder blir som regel bitt på snuten eller forlabbene, og akutte hevelser med smerte i sommerhalvåret, bør gi mistanke til hoggormbitt. Hoggormen liker seg i nærheten av steinrøyser og er oftest sett i solskinnsvær.
Hva er farlig med hoggormbitt? Hoggormgift kan føre til sjokkutvikling med blodtrykksfall og kollaps – og i verste fall dødsfall. Det siste er heldigvis veldig sjelden.
Lokal vevsskade: Giftstoffet fra hoggormen setter i gang en betennelsesreaksjon på bittstedet med hevelse og smerte. Ved bitt på hals eller snute, kan dette gi livstruende blokkering av luftveiene på grunn av hevelse, som kan komme ganske raskt.
Bakterieinfeksjon: På bittstedet kan det bli en bakterieinfeksjon. Dersom infeksjonen ikke behandles, kan bakteriene komme over i blodet og gi blodforgiftning.
Senskader i nyrer: I dagene etter bittet kan giften angripe flere organer, slik at hunden også blir allment syk. Den vanligste dødsårsaken på hund etter hoggormbitt er senskader på nyrene.
I de fleste tilfeller av hoggormbitt går det bra, men det dør noen dyr i Norge av hoggormbitt hvert år, og det er derfor god grunn til å være oppmerksom.
Hva bør vi gjøre? Vær forberedt, ha med deg ”hoggormtabletter ” på turen. Dette er prednisolon tabletter. Det finnes små beholdere til å feste i halsbåndet, der kan man oppbevare tablettene. Prednisolon motvirker akutt allergisk reaksjon og hevelse på bittstedet. Deretter bør du oppsøke dyrlege umiddelbart. Store hunder bør gå rolig til bilen, små hunder bæres. Hurtige bevegelser øker spredning av giftstoffene i kroppen.
Dyrlegen vil følge opp med intravenøs væsketilførsel og medisiner for å normalisere blodtrykket og opprettholde normal sirkulasjon – sjokkbehandling. Intravenøs væsketilførsel er også nødvendig for å skylle ut giftstoffer i nyrene, slik at senskader kan unngåes. Antibiotika vil bli gitt for å unngå infeksjon på bittstedet, hunden bør holdes i ro i en periode på minst 10 dager.
Det er viktig å vite at selv om hunden har fått prednisolon tabletter trenger den RASK dyrlegebehandling. Det har vært en del utspill i pressen fra enkelte forskere mot å gi kortison. De hevder at det er farlig å oppfordre til kortisonbruk fordi det ” kan gi en falsk trygghet”, og at det derfor er ”farlig” å gi tablettene. Dette er det delte meninger om. Studiene som er grunnlaget for dette rådet er mangelfulle sett ut i fra norske forhold, standpunktet er at det er like riktig med kortison som akutt førstehjelp ved hoggormbitt, som airbag og sikkerhetssele i bil! Man skal ikke kjøre for fort selv om man har sikkerhetssele på, man skal ikke la være å følge opp med umiddelbar dyrlegebehandling ved hoggormbitt selv om man har gitt kortison. Det er IKKE farlig å gi en enkeltdose kortison som førstehjelp ved hoggormbitt, – det kjøper verdifull tid som kan være avgjørende dersom man er et stykke unna hjelp.
Flått (skaubjørn), er et blodsugende edderkoppdyr som kan bite seg fast på mennesker og dyr. Det er viktig og raskt fjerne flått som har festet seg i huden. Flått kan overføre bakterien borrelia når den suger blod og man kan utvikle borreliose (lymes sykdom, flåttsykdom).
Hvor og når kan man bli bitt av flått?
Flåtten trives best i blandingsskog, krattskog og områder med høyt gress. Den venter i lav vegetasjon på forbipasserende dyr eller mennesker som den kan huke seg fast i. I Norge finner du først og fremst flått i det milde kystbeltet fra svenskegrensen til og med Nord-Trøndelag. Flåtten er aktiv i sommerhalvåret, fra ca april til november.
Hvordan oppdager du flåttbitt?
En flått som har sugd seg fast danner en liten ”mørk klump”. Og jo lenger flåtten får sitte og suge blod, desto større blir den. Hvis den ikke blir oppdaget, vil den selv slippe taket etter noen dager. Flått biter seg ofte fast på spesielt tynne hudområder, som bak ørene, i armhulen eller på magen.
Vanligvis fører et flåttbitt bare til lokal hevelse rundt bittstedet. Dette er ikke et sykdomstegn, og krever ingen behandling. Det kan imidlertid oppstå lokal infeksjon, lik infeksjoner man får ved flis i fingeren. Hver kveld bør du: Gå over pelsen hos hunden din. Glem heller ikke deg selv og barna.
Fjerning av flått
Flåtten bør fjernes raskest mulig. Sjansen for overføring av borrelia er liten før 24 timer men øker kraftig etter 48 timer.
Grip med en flåttfjerner, pinsett eller fingrene, rundt flåttens hode, så nær huden som mulig og vri eller dra flåtten rett ut. Smøring med fett, sprit eller lignende for å få flåtten til å slippe taket selv anbefales ikke.
Hvis litt av munnen til flåtten sitter igjen etter at den er fjernet, er dette ikke farlig. Den delen av flåtten bærer ikke smitte, og vil avstøtes av huden. Prøv likevel å fjerne så mye av flåtten som mulig. For å unngå en betennelse i selve bittet, kan du desinfisere bittstedet med sårvask og påføre antibiotika holdig sårsalve etterpå. Du kan også bruke såpevann. Desinfisering er særlig viktig dersom noe av flåtten sitter igjen i huden.
Når bør du kontakte veterinær?
Hvis det etter 1-4 uker kommer til syne et rødt ringformet felt rundt flåttbittet.
Ved feber, hovne lymfekjertler eller generelt sykdomsbilde.
Flått kan også være bærer av andre smittsomme sykdommer. Virussykdommer forårsaket av TBE-virus overført via flåttbitt, er sjelden i Norge, men forekommer i Sentral-Europa og i områder rundt Østersjøen. Det er imidlertid sykdommen Borreliose vi er mest bekymret for. Sykdommen Anaplasma har også nå blitt påvist etter smitte fra flått i Norge. Langs østkysten i Sverige skal man i tillegg være oppmerksom på flåttbåren encephalittvirus (hjernehinnebetennelsesvirus).
Symptomer hos hund
Symptomene på Borreliose hos hund kan være flere. Mange får en leddbetennelse som påvirker flere ledd i kroppen og som kan skifte fra ledd til ledd. Hunden blir stiv og får vondt for å bevege seg. Hunden ikke vil spise, den virker nedstemt og «ute av humør», Den kan halte på ett eller flere bein, samt at den har feber.
Sykdommen kan også gi utslag i andre symptomer, som generell slapphet og den kan ofte komme snikende. Derfor kan det være vankelig å påvise sykdommen. Den klassiske røde ringen på huden som man kan se på mennesker som er smittet ser vi imidlertid ikke på hund.
Forebygging:
Går du mye i skogen eller skal til kysten på ferie, bør du ta forhåndsregler. For å forebygge flåttbitt kan man få kjøpt forskjellige reseptbelagte flåttmidler, som for eksempel, Exspot, Frontline og Bayvantic. Disse dryppes på huden og varer ca en måned. Alternativt kan man bruke halsbåndet Scalibor som har varighet på 5 måneder. Alle er reseptbelagte og foreskrives av dyrlege. Midlene motvirker at flåtten fester seg. Hvis hunden allerede har flått på seg vil disse dø og falle av.
Flåtten går gjennom tre livsfaser. For å komme seg videre i livsfasene og for å legge egg, er den avhengig av å suge blod hos et vertsdyr. Dette er som regel smågnagere, fugl og vilt, men kan også være husdyr og mennesker. Den suger blod i alt fra noen dager opptil et par uker. Den kan være aktiv gjennom hele sommerhalvåret, men har de mest aktive periodene på vår og forsommer (mai/juni) og igjen tidlig på høsten (august-oktober).
De fleste ulykker skjer i hjemmet, sies det. Det kan også gjelde hunden din.
Om hunden din plutselig forandrer allmenntilstand, får blodig diaré, utslett eller kramper kan det være tegn på forgiftning. Du bør da straks kontakte veterinær. Hunden kan ha fått i seg noe giftig og motgift må gis slik at lever og nyrer tar minst mulig skade av forgiftningen.
Vi gir da ikke våre barn giftige bær selv om de sier : ”Vær så snill å få bare smake på en”. Så tenk igjennom dette når kjøleskapet og gotterihylla fylles opp med all verdens godsaker som er beregnet på oss mennesker. Hunden dør ikke av en sjokolade bit men hvorfor gi den noe som kan skade indre organer. Så ta ansvar og gi ikke hunden noe som kan forkorte livet dens.
Under kommer noen eksempler på hva som kan være skadelig for hunden vår.
Sjokolade: inneholder theobromin, dette stoffet er giftig for hund, 60 mg pr. kg. hund er moderat forgifting, 225 mg. er dødelig. Det påvirker hundens nervesystem, hjerte og muskulatur og er vannutskillende. Symptomer på sjokoladeforgifting viser seg innenfor de første 24 timer etter inntak. Rastløshet, svimmelhet, hjertebank, oppkast, trang til å drikke og hyppig vannlating er noen av symptomene. I USA er sjokolade en av de største dødsårsakene i julen. Så pass på at sjokoladeskålen, sjokoladekaken og konfekten ikke står framme så hunden får tak i det.
Rosiner og druer: inneholder et ukjent stoff som omdannes til giftstoff, og som kan gi hunden livstruende akutt nyresvikt. Symptomer er oppkast, diarè og viser seg som regel ca. to timer etter inntak. Etter 24 timer; akutt nyresvikt og i beste fall kronisk nyreproblemer og i verste fall døden. Hos noen hunder er det ikke mer enn syv rosiner som skal til for å fremkalle forgiftingstegn. (Uansett kropsvekt)
Løk og hvitløk: har stoffer i seg som plutselig kan gi blodmangel. Hvitløk i små mengder kan være antibakteriell og ha en skremmende effekt på lopper. Men i større mengder er også hvitløk giftig for hunden.
Gjærbaktsdeig: eser i magen og utvikler alkohol. Hunden blir beruset, og kan bli alkoholforgiftet. Hvis hunden har spost deig må veterinær kontaktes.
Noen flere giftige matvarer: Advokado, cola, rå brokkoli, kakao, løkplanter.
Ibuprofen: er en av de hyppigste forgiftinger hunden får. Smertestillende medisin for mennesker er alt annet enn smertestillende for hunden. Ved mild eller moderat forgifting sees symptomer som oppkast, diarè og buksmerter. Ved sterk forgifting vil hunden gå i sjokk, få kramper, gå i koma og dø.
Kjølevæske: har en søt lukt som kan virke attraktiv for hunden, men inneholder giftstoffer ethyn-glycol. Stoffet kan gi akutt nyresvikt. Kvalme, oppkast, hjertebank, økt drikkelyst og vnnlating, nedsatt kroppstemperatur og kramer er symptomer. Hunden kan få kronisk dårlig nyrer eller i verste fall dø.
Andre giftige ting som hunden ikke må få i seg er : julestjerne (plante), kristorn (plante), blomstergjødsel, lampeolje, lim, motorolje, møbelpolich, rengjøringsmidler, solkrem, deodorant, og medisiner som er beregnet for mennesker, for å nevne noen.
Råd fra veterinærhøyskolen: Finn ut hva hunden har fått i seg og kontakt veterinær så raskt som mulig. Problemet er at forgiftingen oppdages for sent, det er avgjørende å få hunden pumpet eller gitt brekkmidler innen en time før magen begynner å absorbere giften. Er man på hytta eller langt til fjells er ikke dette så lett. Men det finnes et kjerringråd,: Legg en teskje salt bak på tungen, det kan fungere som brekkmiddel, men dette må IKKE gjøres hvis det er ETSENDE væske hunden har fått i seg.
Kilder: Veterinærhøyskolen, artikkel av Laila S. Østhagen
Sjokolade: inneholder theobromin, dette stoffet er giftig for hund, 60 mg pr. kg. hund er moderat forgifting, 225 mg. er dødelig. Det påvirker hundens nervesystem, hjerte og muskulatur og er vannutskillende. Symptomer på sjokoladeforgifting viser seg innenfor de første 24 timer etter inntak. Rastløshet, svimmelhet, hjertebank, oppkast, trang til å drikke og hyppig vannlating er noen av symptomene. I USA er sjokolade en av de største dødsårsakene i julen. Så pass på at sjokoladeskålen, sjokoladekaken og konfekten ikke står framme så hunden får tak i det.